- Ja, det blir moro! Kom med den tredje, nå!!
- Men skal vi ikke si noe om de to opplagte kandidatene først?
- Nei, gi deg, nå får det være nok spillfekteri. Vi er enige om at Einar Førde var en god lærer i fysikk og matematikk, og at Marie Langeland var en inspirerende norsklærer. Men da er det jo ikke flere. Hvis ikke du har tenkt å si noe tåpelig om at Kleive hadde vært en ypperlig sanglærer hvis ikke vi hadde ødelagt for ham, eller noe annet i den retningen.
- Det er for så vidt et godt poeng. Det har jeg ikke tenkt så nøye over, men når du sier det, er det sikkert mange som har opplevd Kleive som dyktig. Det er jo ikke helt tilfeldig at han er far til Iver og Audun.
- Nei, det er så det, men likevel var han en dårlig lærer for oss.
- Som vi var en dårlig elev for ham.
- Lærere må kunne takle ulike elever. Det er essensen i forskjellen på å utøve musikk og lære bort musikk.
- Men uansett har du ditt eget ansvar for hvordan du påvirker omgivelsene dine. Alle tilstedeværende har medansvar for stemningen i rommet.
- Ok. Hjertelig takk for den filosofiske tungvekteren av en moralistpreken. Kom nå til saken: Den tredje!
- Karnera
- ??!
- Gymtimene var jo faktisk de vi likte best!
- Jamen , det var fordi vi bare gjorde morsomme ting. Vi var jo barnslige nok innimellom vårt marxistiske gravalvor til fremdeles å elske å hoppe og sprette rundt, enten med ball, eller på turnapparater.
- Men en av grunnene til at vi bevarte gleden med fysisk aktivitet, var nettopp at Karnera oppmuntret til det og var så entusiastisk for det som skjedde.
- ved å vise hvor sprek han var selv, gamle mannen. Og hva har vi lært av ham? At han er flinkere enn oss til å stå på hendene?
- Litt til, vil jeg si: Han lærte oss at vi hadde god spenst. han lærte oss volleyball. Han lærte oss en del treningsprinsipper. Og han var entusiastisk. På en smittende måte. Entusiasme er et perfekt utgangspunkt for å bli en god lærer!
- Joda, entusiasme er viktig og bra, men ikke nok. Du må ha noe solid faglig å bidra med også.
- Ok, mister pedagog. Hvorfor ha det morsomt når man kan finne dødsseriøse lærere under hver busk.
- Furten, nå?
- Ja, Entusiasme og moro er undervurdert.
- Men barn er i grunnen veldig seriøse. De tåler ikke urettferdighet, og de skjønner ikke ironi.
- Samtidig som de kan le seg i hjel av absurbe ting. Da vi hadde første klasse og innførte "vitsestund" som alternativ til "fortellestund" kom det jo mye bra.
- Ja, det var sikkert! Litt av hvert der, ja.....
Å slippe løs barnslig humor kunne også by på noen utfordringer. For eksempel når en av de søte små jentene i 1. klasse fortalte en vits hun tydeligvis hadde hørt hjemme av en far med dårlig oversikt over hvor datteren var. Det spesielle var i og for seg ikke den litt plumpe og uelegante på-kanten-vitsen, men det stemmer ikke helt for meg når min lille, søte Susanne gjengir en samtale mellom "den lille jenta" og mora der morsomheten bygger på dobbeltbetydningen av ordet mus, og punchline ender i et "folkelige" ord som begynner på f.. og som rimer på det en østerdøl sier når han mener "ikke". Heldigvis la fortelleren til etter et sekunds forvirring når læreren ikke lo spesielt hjertelig: "Jeg, skjønte den ikke helt, jeg altså." "Nei, ikke jeg heller," sa jeg og fortsatte til neste forteller.
- Men ingen av våre favorittlærere hadde humor som noe sentralt kjennetegn.
- Nei, men de hadde humoristisk sans begge to. Førde satte pris på en god kommentar, og Langeland kunne også le med.
- Skal vi utnevne en vinner?
- De var ulike.
- Sant.
- Faglig sterke begge to. Men ulik stil.
- Førde var en bulldoser.
- Jaaa? Han var jo ikke noen buldrebasstype.
- Nei, men han bare kjørte på hele tida med fag, fag uansett respons og tok på en måte ikke noe hensyn. Han bare forlangte at vi fulgte med, og gjorde lekser og neste gang var det nytt stoff og heng med...
- Men vi gjorde jo ikke lekser i det hele tatt etter hvert.
- Og vi trodde at vi ikke fulgte med, men det var der vi ble lurt. Egentlig var det interessant, og Førde la det fram på en måte som var grei å følge med på. Innmari nøye med detaljene, så ikke vi misforsto.
- Det var forelesninga som var hans styrke. Han syntes stoffet var så spennende selv så det var umulig ikke å bli engasjert i det han snakket om. Og han lagde aldri noe stort nummer av at vi ikke gjorde lekser, og prøvde å se så uinteressert ut som mulig. Han bare overså det og turet fram med fagstoffet sitt.
- Og vi lot oss lure med..
- Men tilpasset undervisning var ikke hans greie...
- Men han la nok inn noen små svinger i forklaringene noen ganger som hadde spesielle adresser i klasserommet.
- Så du mener han så enkelteleven og tok hensyn til det?
- I alle fall noen.
- Noen? han var vel opptatt av å følge enkelteleven eller så var han opptatt av å formidle det han hadde, og ferdig med det. Det siste er inntrykket vi hadde i utgangspunktet i alle fall.
- Men det går vel an å tenke sånn:Han var opptatt av fagstoffet. Og hovedinteressen var å formidle det. Men som en del av det, fordi han var så opptatt av at elevene skulle få med seg det han sa, så merket han seg ulike reaksjoner i klassen, og litt ubevisst gjorde han noe for å treffe de som ikke var helt med i øyeblikket.
- Ubevisst tilpasset opplæring, er det diagnosen?
- Høres ut som en god beskrivelse.
- Tror du det var så mye ubevisst i det Førde foretok seg? Han var veldig målretta hele tida. Ikke den læreren du vlle spørre om å få utetime.
- Vi spurte ikke om "utetime" på gymnaset, da din dust. Vi var jo så voksne og seriøse
at sånt noe aldri ville falle oss inn.
- Nei, nei, men hvis vi hadde spurt om det , hadde det ikke skjedd i Førdes timer.
- Akkurat!
- Men Langeland var mye mer opptatt av hva vi elever tenkte om det ene og det andre.
- Ja, men jeg tror ikke hun ville vært lettere å be om utetime. Det var klare linjer om hva timene skulle handle om. Hvis det var Ibsens En folkefiende, så nyttet det ikke å prøve å slenge inn Bjørnebo der.
- Jo, du kunne si noe om Bjørnebo, hvis du klarte å relatere det til Ibsen. Hun var glad i en god debatt mellom elevene, og hadde et åpent sinn for originale inngangsvinkler til fagstoffet.
- Hun klarte likevel ikke å frelse oss for Ibsen. Vi har vel fremdeles ikke lest et helt Ibsenskuespill på egen hånd.
- Nei, men vi var jo i utgangspunktet møkk lei skolens tvangslesing av litteratur. Vi var jo barn egentlig! Dyp filosofi var ikke tingen, da.
- Nja..Nå er vi vel ikke helt enige med oss selv. Det var jo nettopp en del seriøse spørsmål om rett og galt, som fikk oss til å bli engasjert politisk. Og Langeland klarte virkelig å skape en viss sammenheng mellom Ibsen og vår ungdommelige søken etter den store sannheten. Faktum er er vel at mye av det vi var opptatt av, var sentrale spørsmål hos Ibsen.
- Men hvorfor ble vi ikke mer begeistret for Ibsen da?
- Vet ikke? Stahet kanskje. Vi var på en måte like i nærheten av å gi opp motstanden, fordi Langeland klarte å lokke fram våre egne resonnementer rundt Ibsenfigurene. Hun stilte de gode spørsmålene i stedet for å tvinge på deg svar du ikke hadde bedt om.
- Så hun fikset på en måte det Elias Rukla brakk paraplyen på?
- Nettopp! Elias Ruklas' overkvinne!
- Hadde vi sittet her og skrevet tror du, hvis vi hadde hatt en mer ordinær norsklærer?
- Hm, si det ... Kanskje ikke? Det er jo, umulig å si sikkert, men at hun vekket vår interesse for skriving, er helt sikkert. Hun gav inspirerende tilbakemeldinger som styrket selvttilliten.
- Det var der hun var god: Å se og inspirere hver enkelt elev.
- Som foreleser og formidler, da? Hvor plasserer vi henne da?
- Sant å si er minnene om det litt uklare. Og det betyr vel at det var greit nok, uten å briljere. Men egentlig var det vel sjelden, at hun foreleste i den forstand. Dialogen var hennes metode. Klasseromssamtale.
- Med blikket for den enkelte.
- Ikke minst! Det er det som gjør henne til vinner.
- Hun er vår nr 1?
- Ja.
- Enstemmig!
- Joda, entusiasme er viktig og bra, men ikke nok. Du må ha noe solid faglig å bidra med også.
- Ok, mister pedagog. Hvorfor ha det morsomt når man kan finne dødsseriøse lærere under hver busk.
- Furten, nå?
- Ja, Entusiasme og moro er undervurdert.
- Men barn er i grunnen veldig seriøse. De tåler ikke urettferdighet, og de skjønner ikke ironi.
- Samtidig som de kan le seg i hjel av absurbe ting. Da vi hadde første klasse og innførte "vitsestund" som alternativ til "fortellestund" kom det jo mye bra.
- Ja, det var sikkert! Litt av hvert der, ja.....
Å slippe løs barnslig humor kunne også by på noen utfordringer. For eksempel når en av de søte små jentene i 1. klasse fortalte en vits hun tydeligvis hadde hørt hjemme av en far med dårlig oversikt over hvor datteren var. Det spesielle var i og for seg ikke den litt plumpe og uelegante på-kanten-vitsen, men det stemmer ikke helt for meg når min lille, søte Susanne gjengir en samtale mellom "den lille jenta" og mora der morsomheten bygger på dobbeltbetydningen av ordet mus, og punchline ender i et "folkelige" ord som begynner på f.. og som rimer på det en østerdøl sier når han mener "ikke". Heldigvis la fortelleren til etter et sekunds forvirring når læreren ikke lo spesielt hjertelig: "Jeg, skjønte den ikke helt, jeg altså." "Nei, ikke jeg heller," sa jeg og fortsatte til neste forteller.
- Men ingen av våre favorittlærere hadde humor som noe sentralt kjennetegn.
- Nei, men de hadde humoristisk sans begge to. Førde satte pris på en god kommentar, og Langeland kunne også le med.
- Skal vi utnevne en vinner?
- De var ulike.
- Sant.
- Faglig sterke begge to. Men ulik stil.
- Førde var en bulldoser.
- Jaaa? Han var jo ikke noen buldrebasstype.
- Nei, men han bare kjørte på hele tida med fag, fag uansett respons og tok på en måte ikke noe hensyn. Han bare forlangte at vi fulgte med, og gjorde lekser og neste gang var det nytt stoff og heng med...
- Men vi gjorde jo ikke lekser i det hele tatt etter hvert.
- Og vi trodde at vi ikke fulgte med, men det var der vi ble lurt. Egentlig var det interessant, og Førde la det fram på en måte som var grei å følge med på. Innmari nøye med detaljene, så ikke vi misforsto.
- Det var forelesninga som var hans styrke. Han syntes stoffet var så spennende selv så det var umulig ikke å bli engasjert i det han snakket om. Og han lagde aldri noe stort nummer av at vi ikke gjorde lekser, og prøvde å se så uinteressert ut som mulig. Han bare overså det og turet fram med fagstoffet sitt.
- Og vi lot oss lure med..
- Men tilpasset undervisning var ikke hans greie...
- Men han la nok inn noen små svinger i forklaringene noen ganger som hadde spesielle adresser i klasserommet.
- Så du mener han så enkelteleven og tok hensyn til det?
- I alle fall noen.
- Noen? han var vel opptatt av å følge enkelteleven eller så var han opptatt av å formidle det han hadde, og ferdig med det. Det siste er inntrykket vi hadde i utgangspunktet i alle fall.
- Men det går vel an å tenke sånn:Han var opptatt av fagstoffet. Og hovedinteressen var å formidle det. Men som en del av det, fordi han var så opptatt av at elevene skulle få med seg det han sa, så merket han seg ulike reaksjoner i klassen, og litt ubevisst gjorde han noe for å treffe de som ikke var helt med i øyeblikket.
- Ubevisst tilpasset opplæring, er det diagnosen?
- Høres ut som en god beskrivelse.
- Tror du det var så mye ubevisst i det Førde foretok seg? Han var veldig målretta hele tida. Ikke den læreren du vlle spørre om å få utetime.
- Vi spurte ikke om "utetime" på gymnaset, da din dust. Vi var jo så voksne og seriøse
at sånt noe aldri ville falle oss inn.
- Nei, nei, men hvis vi hadde spurt om det , hadde det ikke skjedd i Førdes timer.
- Akkurat!
- Men Langeland var mye mer opptatt av hva vi elever tenkte om det ene og det andre.
- Ja, men jeg tror ikke hun ville vært lettere å be om utetime. Det var klare linjer om hva timene skulle handle om. Hvis det var Ibsens En folkefiende, så nyttet det ikke å prøve å slenge inn Bjørnebo der.
- Jo, du kunne si noe om Bjørnebo, hvis du klarte å relatere det til Ibsen. Hun var glad i en god debatt mellom elevene, og hadde et åpent sinn for originale inngangsvinkler til fagstoffet.
- Hun klarte likevel ikke å frelse oss for Ibsen. Vi har vel fremdeles ikke lest et helt Ibsenskuespill på egen hånd.
- Nei, men vi var jo i utgangspunktet møkk lei skolens tvangslesing av litteratur. Vi var jo barn egentlig! Dyp filosofi var ikke tingen, da.
- Nja..Nå er vi vel ikke helt enige med oss selv. Det var jo nettopp en del seriøse spørsmål om rett og galt, som fikk oss til å bli engasjert politisk. Og Langeland klarte virkelig å skape en viss sammenheng mellom Ibsen og vår ungdommelige søken etter den store sannheten. Faktum er er vel at mye av det vi var opptatt av, var sentrale spørsmål hos Ibsen.
- Men hvorfor ble vi ikke mer begeistret for Ibsen da?
- Vet ikke? Stahet kanskje. Vi var på en måte like i nærheten av å gi opp motstanden, fordi Langeland klarte å lokke fram våre egne resonnementer rundt Ibsenfigurene. Hun stilte de gode spørsmålene i stedet for å tvinge på deg svar du ikke hadde bedt om.
- Så hun fikset på en måte det Elias Rukla brakk paraplyen på?
- Nettopp! Elias Ruklas' overkvinne!
- Hadde vi sittet her og skrevet tror du, hvis vi hadde hatt en mer ordinær norsklærer?
- Hm, si det ... Kanskje ikke? Det er jo, umulig å si sikkert, men at hun vekket vår interesse for skriving, er helt sikkert. Hun gav inspirerende tilbakemeldinger som styrket selvttilliten.
- Det var der hun var god: Å se og inspirere hver enkelt elev.
- Som foreleser og formidler, da? Hvor plasserer vi henne da?
- Sant å si er minnene om det litt uklare. Og det betyr vel at det var greit nok, uten å briljere. Men egentlig var det vel sjelden, at hun foreleste i den forstand. Dialogen var hennes metode. Klasseromssamtale.
- Med blikket for den enkelte.
- Ikke minst! Det er det som gjør henne til vinner.
- Hun er vår nr 1?
- Ja.
- Enstemmig!
