Jens Petter

Hjemme igjen

2012-02-01T00:02:00.000+01:00

- Skal vi oppsummere årets Canaritur?
- Ja.
- Las Palmas?
- Svarte til forventningene: Vakker by. Mye aktivitet å være tilskuer til på stranda Las Canteras. Gode resturanger. Fin leilighet. Men litt for kaldt!
- Ja, vi traff et par relativt kalde uker, og Las Palmas er et par grader under sørsida, og med kald vind i tillegg.
- Litt lite terassekos.
- Fruens inntreden i vår Canaritradisjon?
- Hyggelig.
- Las Palmas rett valg for henne?
- Tror det. Vi hadde heldigvis noen dager med god solvarme, så hun fikk med seg den opplevelsen.
- Fotografering?
- Masse motiver.
- Resultater?
- Ææhh...
- Enig. Men i alle fall noen gode forsøk?
- Jaaaaa ....?
- Vi skal kanskje vente litt med å konkludere?
- Litt modningstid er bra.
- Men vi kan vise et bilde
- Ja, bevares! Generøse er vi da.

Søndag 15. januar

2012-01-17T12:12:00.000+01:00

- Blitt mye gåingnå.

- Må bli det.

- Må?

- Ja. Hvis vi skaldrive fotohobbyen så hardt som vi gjør nå, må vi tråle byen etter de godemotivene.

- I alle fall LasCanteras

- Denne gangenskal vi liksom være ” action”- fotograf, da – fra strandsaltoer tilbrettpadling. Og surfing selvfølgelig.

- Men det gjør segikke selv i den sjangeren heller!

- Nei, vi må velinnrømme at selv om vi har fått noen bilder som vi mener er bra, så liggerflere hundre i papirkurven.., så det er i grunnen mest bomskudd.

- .. og fleretitalls av disse var vi overbevist om ville havne i gruppen ”mesterverk” da vitrykket på utløseren.

- Vel, vel. Vi harvel til gode å feste et mesterverk til pikslene

- Ja, jo da. Men ådrømme om det har vi ikke til gode. Tvert imot er vi stadig på vei

- , men så er deten eller annen detalj som ikke stemmer hver gang.

- Manglende erfaring!

- Nja, mye avdisse feilene gjør vi med andre bilder også. Glemmer å nullstilleinnstillinger, så vi plutselig har feil fargebalense,. Glemmer å setteautofokus på igjen når vi har slått den av.

- Må visnakke så mye om glemming?

- Må og må, viglemmer jo det vi glemmer uansett..

- Ja da, men deter ikke nødvendig å minne seg selv på det hele tida.

- Så vi snakker omparkinson og ikke-motoriske symptomer igjen? Vi skal late som at det problemetikke har kommet ennå. Mens det er på full frammarsj.

- Neida, vi skalikke benekte det, men det må da gå an å glemme å si ordet en gang i mellom?

- Ok da. Viunnlater å sette på autofokus igjen.

- Så må vi tabildet en gang til.

- Og da harmotivet unnlatt å bli værende der det var..

- Sånn er det ..Så venter vi på neste motiv.

- Og de dukker oppuavlatelig. I dag har vi vel et problem med å bestemme hvilke vi skal ta med?

- Det er mulig …hva er det vi har? Surfere, brettpadlere, kajakkpadlere, tenkeren, barn ivannkanten .. noe mer?

- Strandvandrere.

- Ogstrandsittere. Jeg tror kanskje vi må konsentrere oss litt mer jeg.

- Ok i morgen blirdet…

- Altså, vi vet jonå hva det ble, så det er vel lite vits i å late som..

- Nei, det er jotydelig at vi ikke oppdaterer på dagen. Og det er fordi vi ikke har internett ileiligheten, men må ned i resepsjonen når vi vil på nett.

- Og da regna vimed å oppdatere daglig, men dagen derpå.

- Men nå har detblitt dagen derpå derpå, eller hvordan det blir riktig å uttale det. Vi brukerså mye tid på bilder at vi rekker ikke å skrive noe,

- Men dagen i dagkan jo opp summeres veldig raskt og greit: Fra 11.00 til 16.30 fotograferte visurfere.

- Siden det blåsteen del i natt, var det ganske spektakulære bølger..

- .. og vi gikkmer og mindre amok, i forventning om drømmebildet

- .. som vi velnesten fikk?

- Kanskje. Mensånt må modnes. Noen bilder taper seg etter hvert, mens andre blir finere ogfinere.

- Det er sant. Menblant surfebildene var det i alle fall en udiskutabel vinner. Så får vi se....

Lørdag 14. januar

2012-01-15T20:03:00.000+01:00

- Det ble ikkenoen kulinarisk glansdag, i dag.

- Nei, det skalvel godt gjøres å få inn en slik forståelse.

- Det er sjeldenvi bommer på alle måltidene en dag?

- Heldigvis.

- Frokosten varforresten god nok, men det var jo et spurvemåltid.

- Juice, kaffe ogen croisant.

- Så mye for enherlig kjøpefrokost etter å ha våknet til i hovedsak tomt kjøleskap.

- Men vi fikk nåfylt på med litt brød og marmelade.

- Og halve biffentil lunsj var ok.

- Nesten i allefall. Den var ikke helt varm. Og denandre halvparten var nesten kald, og fullstendig rå, bortsett fra 1,5 millimeter sviddskorpe

- Vi skulle haklaget.

- Vi gjorde dettil slutt.

- Ja men, viskulle bedt om å få ny!

- Det begynte åblåse litt kjølig, så vi ville av gårde.

- De haddefortjent å lage ny.

- Det er så …

- Og kveldsmatenklart vi å ødelegge helt selv.

- En enkel omelettmed litt salami og tomat i.

- Salamien vihadde plukket på måfå i butikken smakte altfor sterkt i en omelett

- .. og i tilleggsvidde vi bunnen. Grundig.

- Fullbyrdet!

- Det gikk littbedre med bildene vi tok i løpet av dagen, da. Noen ble jo ganske fine.

- Absolutt. Synes vi selv i alle fall

Las Palmas

2012-01-14T19:50:00.000+01:00

FREDAG 13. januar 2012 LasPalmas

- Fredag den 13.er en lykkedag, ikke sant?

- Absolutt. Derstøtter vi Northug. Å ankomme en leilighet i Las Palmas kl 20.00 i 20 varmegrader er en lykke.

- Og 13 dagerigjen av Las Palmas- ferien.

- Derav 7 sammenmed fruen.

- Og det hørerselvsagt med i lykkeoppsummeringen?

- Får håpe det.

- Håpe?

- At hun ikke vilmistrives.

- Mis.. her? I den nydelige temperaturen medstranda rett utafor og.. og … Se ut da. Se!!

- Jo da, hunkommer sikkert til å like det..

- Jeg hører dutviler.

- Det er førstegangen hun er her, vet du. Og vår fjerde. Fruen har en liten, bitte litenselvfølgelig; tendens til å synes ting ikke er fullt så interessante, når deter andre som har gått opp løypa.

- Sant det, ja..og ikke minst når det er vi som har gått den opp!

- For så vidt påsamme måte som vi ikke alltid trives med å henge i skjørtekanten hennes når hunhar hjemmebane.

- Jaså, vi er likeille, altså?

- Eller like gode.

- Ja, slik kan detogså sies…

- Men, hun kan jobare gå og oppdage helt nye ting i Las Palmas, som vi ikke har sett. Det er jomange muligheter, her.

- Har du rett i, ja! Og vi har vel ikke tenkt åse så mye mer enn Las Canteras?

- Tror vi har myeå gå på, der ja..

Krana på PMV

2012-01-13T10:08:00.000+01:00

Jeg vet ikke helt hva det er med kraner. Og gutter i alle aldre. Noen freudianske forklaringer finnes sikkert. Jeg vet bare at de fascinerer meg. Og den store krana på Porsgrunn mek, er en av de fineste. Som sagt i forrige innlegg, har jeg en ganske klar forestilling om det ultimate bildet av den. Dagens bilde er i motlys, motsatt av drømmebildet. Men en silhuett er ikke så dumt heller.
Sammen med Norrøna og Porselen ble disse bygningene til PMV lagt inn i NB!-databasen - Nasjonale kulturhistoriske bymiljøer

Lyset om vinteren

2012-01-10T23:47:00.002+01:00

Den mørke årstiden har sine utfordringer og muligheter. Er mindre glad i selve vinterlivet etterhvert. men fotografisk, er det en del spennende muligheter. En av dem er en lav sol. Bildet er av produksjonshallen på Porsgrunn mek og kranene ved tørrdokka:

Jeg går stadig og venter på det rette øyeblikket og vinkelen til å fange den eldste krana med huset på. Den er stilig i seg selv, og når den reflekterer lav ettermiddagssol slik den lille veggen til høyre gjør, er den et magisk landemerke. Et annet bilde jeg venter på å få til er skumringsbildet med glødende lys i vinduene i produksjonshallen. En vakker vegg som dette bildet ikke yter rettferdighet.

Bildet er tatt kl 16.15. 20 minutter senere en dag i uka etter, var jeg på samme sted, men snudde meg 180 grader mot Porsgrunnsbrua og porselensfabrikken. Da ble bildet sånn, med huset til den lille krana på brygga ved Norrøna som forgrunn:

Fire dager i uka går jeg over brua til jobb, og å betrakte elva under skiftende lysforhold er en uforbeholden glede, som ikke noe vær kan ødelegge.

Industrien rundt meg

2012-01-09T22:35:00.000+01:00

Jeg bor et par hundre meter fra ærverdige Porsgrunds Porselænsfabrik som ble startet av Johan Jeremiassen i 1885 og nedlagt av Atle Brynestad i 2011 (Nesten: Det er igjen et titall ansatte: dekormalere og salgspersonale i det nye kjøpesenteret Porselensfabrikken med XL-sport, euro-pris, Rimi og utsalg for porselen og glass.) På nabotomta ligger det som var Norrøna fabrikker fra 1883 til produksjonen ble flyttet lenger opp langs elva for noen år siden. Og tett på der igjen ligger Porsgrunns mek verksted med tørrdokken, i dag i form av Grenland Group, som ble bygd opp av fargeklatten Hallgeir Skogen, og overtatt av mer strømlinjeformede forretningsfolk i 2011. Så følger et område med boligbebyggelse ispedd mindre virksomheter før to moderne industribygg avslutter mot Frednesbrua, som fører over til det store industriområdet Herøya, som nå er en industripark etter at flaggskipet Norsk Hydro splittet seg opp, la ned og flyttet, slik at de sitter igjen med et titalls ansatte - mot 7000 på 1960-tallet. Så omstilling foregår hele tida, men bygningene er ikke så lette å omstille alltid.

Det opprinnelige teglbygget til Porsgrunn Porselen er i hovedsak bevart. De små arkene til høyre er bygd i senere år, for å legge til rette for å bygge leiligheter på toppen. Et staselig bygg, men det er omkranset av hummer og kanari.

Det opprinnelig Norrønabygget var også av teglstein, som snart ble omringet av diverse murbygninger i kassefasong. En kort- og en langvegg er i stor grad som opprinnleig bygd, men preget av forfall. Vinduene i bygget er rundbua, og det gir sakrale assosiasjoner.

Og det trigger fantasien. Det er ikke umulig at det kan bli flere "bygg" med vinduene fra Norrøna som byggeklosser

Julehilsen

2011-12-26T12:56:00.001+01:00

- Vi har blitt dårlige til å skrive julekort.
- Blitt??
- Enda dårligere, da.
- Vi har gått kontinuerlig nedoverbakke fra julekortskrivningens Himmelbjerg.
- Mm - poetisk uttrykt du ..
- Ja, vi gjør så godt vi kan for å fremstå som kulturelle og intellektuelle.
- Og derfor skriver vi ikke julekort!
- Nei, det er Parkinsons skyld at vi har kutta ut de få korta vi hadde ansvar for.
- Det kan du ikke si: Vi sitter timevis daglig på jobb og hjemme og skriver alt mulig. Vi er da i stand til å skrive et julekort!
- Joda. Men en av parkinsongreiene er at vi har bestemt oss for ikke å være pliktoppfyllende i saker vi mener er uviktige.
- Det er jo det jeg sier: Vi skriver ikke julekort fordi vi mener det ikke er viktig. Og grunnen til at det ikke er viktig, er at vi for et par år siden hørte en språkforsker som hadde studert nettopp julekort, og spesielt de masseproduserte utgavene. F eks den typen vi i mange år sendte til lærerskoleklassen vår. Sjangeren ble analysert og det ble funnet en masse typiske trekk. Som alle kunne belegges med eksempler fra vår klassejulebrev. Da følte vi oss skikkelig lite originale og lite intellektulle. Og det likte vi ikke. Avslørt som helt ordinære.
- Det kan vel hende vi faktisk er så ordinære at vi kutter julekort av latskap.
- Det er faktisk mulig..
- Men nå har vi bestemt at dette blogginnlegget skal bli vårt julekort. "To whom it may concern!!"
- Og vi følger sjangerkravene slik vi husker dem:

Fortell om hyggelige ting i livet ditt. Ferieturer , bursda, nye barn(ebarn) er gode tema.
- Fruen og vi feiret 60-årsdag for begge (28/5 og 1/7) og 40 års bryllupsdag (StHansaften)
- Vi var på Gran Canaria i januar og oktober.

- I sommer var vi på hytta. Været var vekslende.
- Bortsett fra tre dager i Gøteborg. Da var det nydelig sommervær. Trivelig by

- Vi kjøpte oss speilreflekskamera. Brukt mye tid på foto siden.

Oppsummer sivilstand og avkom
- IÅM (militær kode: intet å melde. Mye mer effektivt enn å komme fra en vaktrunde og si "Jeg så ikke noe mistenkelig.)
Gi rapport om ev flyttinger
- Sønnen har flyttet fra den ene sida av Skien til den andre. Kjøpte hus type husbank fra 60-tallet. Suveren plassutnyttelse sier arkitektsønnen
- Datteren har kjøpt leilighet på Kalbakken i Oslo.
Årets julefeiring: Julaften oss og fruen alene. God ribbe og hyggelig selskap! 1. dag Sønn og barnebarn på besøk. Lekte tampen brenner og mimelek, og spilte Kokkelimonke. I dag besøk av søster, svoger og bror. Onsdag skal vi besøke datteren i Oslo.
Jobb: IÅM
Da har vi dekket de viktigste JA- områdene. Så har vi noen VÆR-FORSIKTIG-områder:Det går an å nevne at jeg fremdeles har parkinsons sykdom, men NB ikke negativ vinkling. I den grad jeg synes det er trasig å ha parkinson, er det ikke noe for julebrevet.
- Jeg lever greit med parkinsons sykdom.
Politikk er vanskelig! Ikke presentere standpunkter som kan være kontroversielle for noen. Har du blitt valgt inn i kommunestyret, er det en gladnyhet. SVs dårlige valg (som opptar undertegnede sekretær i Porsgrunn SV mye) er derimot en ikke-sak.
Utlendinger kan være litt OBS! OBS! Sønnens samboer har ikke norsk pass. Men i julebrevet er de viktigere å få med at hun arbeider på kulturskolen.

Så er det noen NEI-områder:
- Eventuelle ikke-motoriske symptomer på parkinson (dvs psykiske / kognitive) sier vi ikke noe om, fordi psykiske lidelser fremdeles er tabubelagt. (vi har sagt noe om det tidligere; se
- Økonomiske problem (har vi ikke)

- Les det vi har skrevet nå

- Ja?

- Hva ser du?

- Et sjangerkorrekt julebrev.
- Langt ifra!!

- Hva?? Vi har jo laina opp reglene og ..

- og ironisert

- nei nå er du .... eehh .. nå.. du mener ..

- Ikke sant? Du ser det nå? Reglene som forskeren fant sier kort og greit at julekort og brev er hyggelige og ikke problemorienterte. Ønsker vi oss julekort med masse problemer?

- Nei...

- Nei vi ønsker oss noe oppmuntrende. Noe hyggelig. Slik de vi har fått, er. Og så er vi nå på vei til å skrive at det er .. ja, jeg vet ikke hva det er, men ikke så intellektuelt, eller ..

- Nei, dette høres så dumt ut at ..

- At ... at .. Hva ville vi egentlig si i julebrevet?

- At det er veldig hyggelig å få julekort! Og så har vi litt dårlig samvittighet for at vi ikke har skrevet selv.

- Men det hjelper ikke å si sånn: enten gjør du noe med det, eller så får du stå for at du ikke gjør det.

- Ok. Men da prøver vi oss på en ærlig ment julehilsen, og spesiell takk til de som har sendt brev og kort:

Ønsker alle en fortsatt god jul og et godt nytt år! Vi har det bra. Se tekst over minus ironi.

- Og dette står vi for?
- Her og nå gjør vi det. Så får vi se neste år hva vi har lært om å skrive julehilsener.
- Underforstått: Vi lover ingenting.
- Ikke annet enn at vi setter pris på de korta og breva vi får.
- Det gjør vi, ja
- Og nå tenner vi juletreet, som vi har pyntet selv. Riktignok det minste som noengang har stått i vår stue, men som vanlig blendende vakkert.
- Mens mildværet fortsetter og regnet plasker herlig ferdig måket ned. Kan det bli bedre?
- Drømmejul!

Min skolehistorie: Skien gymnas 2.

2011-12-11T20:50:00.001+01:00

Jeg gikk på Skien gymnas fra august 67 til juni1970. På mange måter ble jeg meg i løpet av de tre årene. Forrige blogginnlegg prøvde å formidle litt av ML-påvirkningen.Nå et innlegg om Skien gymnas som skole. Snart. Men først en oppklaring av denne pessimistiske setningen fra det første innlegget: "Jeg var skolelei. Flau fordi jeg hadde sviktet på områder jeg var vist tillit, og flau fordi jeg hadde sviktet en god lærer".

1. Jeg var redaktør for skoleavisa Pultposten det andre året. Det var på mange måter lærerikt og morsomt, men endte med økonomisk katastrofe, da økonomisjefen (som gikk på "øket" i et annet skolebygg 15 min unna) plutselig hadde sluttet og tok med seg oversikten over alle annonsøravtaler til det siste nummeret. Jeg kunne og burde ha ordnet opp i det, men skyldte på han som forsvant.

2. Midt i det siste året, ble jeg tatt for omfattende skulk. Da jeg ble innkalt til rektor, sa jeg at lærerne åpenbart hadde sett gjennom fingrene med det, så de var medskyldige. På spørsmål om hvem det gjaldt, anga jeg to lærere, som hadde uttrykt forståelse for at jeg hadde det vanskelig etter at mora mi døde. En av disse var norsklæreren og klasseforstanderen min, som er en av de beste lærerne jeg har hatt.

Disse to sakene har medført mye selvransakelse. Og jeg tror jeg har klart å lære noe av dem. Om å ta ansvar, for meg selv og for folk rundt meg i mer og mindre nære relasjoner. Men jeg synes fremdeles dette er vanskelig å gå inn på. Så vi går videre: Skien gymnas 1967-70. Hva slags skole var det? Det var ikke en skole. Det var en samling av ulike lærere, med ulike undervisningsstiler og metoder.Men alle timene var tydelig lærerstyrt. . Ikke noe "ansvar for egen læring", prosjektarbeid eller annet fjas. Men "lærerstyrt" kan være så mangt ettersom det er Førde, Andersen, Dahl Larsson, Clemetsen eller Kleive som styrte. Kleive styrte forresten ikke så mye i sangtimene i en svært selvbevisst gjeng på den nystartede naturfaglinja - statuslinja på det tidspunktet Så vi spilte bondesjakk i stedet for å synge. Og pratet høylydt. Organist Kristoffer Kleive hadde lite å stille opp overfor dette ungdommelig (egentlig ufordragelige) overmotet. Han var utvilsom en dyktig musiker, og sønnene Iver og Audun, prominente skikkelser i dagens musikkliv, har sikkert lært mye av ham. Og overfor meg fikk han et avsluttende stikk, da jeg måtte be om attest for musikalitet og sangstemme, som skulle følge søknaden til lærerskolen. Siden han aldri hadde hørt meg synge, måtte jeg testes, og fikk denne attesten: "Jens Petter Berg har sangstemme." Punktum. Lærerskolen godtok meg uten musikalitet. (Og jeg fulgte med i musikktimene der. Helt til vi kom til punkterte åttendedelsnoter. Da falt jeg av.) Vi var altså 30 av de mest ressurssterke elevene i en skole som gang på gang framstilles som det ypperste verden har sett; gymnaset der kunnskap og lærere nøt uinnskrenket respekt, som behandlet faget musikk og en dyktig lærer med suveren forakt. Fordi dette var kunnskap vi ikke trengte. Noen vil si at musikk faktisk ikke er et viktig fag, så det var forståelig at vi ikke tok det seriøst. Men situasjonen i engelsktimene var ikke langt unna. . I tysk sov vi bare. Også fag med liten betydning for disse realistene, sier sikkert noen. Tja. Jeg har senere tatt et grunnfag i engelsk og har hatt mye glede av å undervise faget. Jeg hadde kommet lettere til det hvis jeg hadde lært noe engelsk på gymnaset. For ikke å snakke om i tysk, der jeg slet tungt i begynnelsen av årsenheten jeg tok der også. Og hvorfor fulgte vi med hele gjengen i fransktimene? Svaret er: Fransklæreren var engasjert og dyktig og hadde relativt variert opplegg i timene. Engelsktimene gikk på en fast formel: først høre lekse. En leser en del av dagens læreboktekst høyt, oversetter den og får et par- tre spørsmål. Karakter i protokollen, og vedkommende kan la være å lese i fire, fem, seks uker, etter framdriften i høringene. En eller to til gjennom samme rutine. Så går vi gjennom ny lekse. Nå er det læreren som leser og oversetter. Tredje avdeling er å forklare noen grammatiske momenter.

Tysktimene husker jeg faktisk ikke hvordan foregikk, bare at det var fryktelig kjedelig, og at vi ikke gikk et skritt lenger i løpet av et år på gymnaset enn vi hadde vi hadde fått med oss i løpet av to år på ungdomsskolen.

Så min oppsummering er at det sagnomsuste gamle gymnaset i store deler av tida var et enormt gjesp, som vi lærte lite av. Derfor tror jeg ikke på slagordet "tilbake til fortiden" som enkelte dyrker i skoledebatten for tida. Det er selvfølgelig en mulig, og tildels nærliggende, tolkning av det jeg skriver, at problemet lå hos meg, og ikke på skolen. Jeg var ikke interessert og benyttet meg ikke av mulighetene.

Til en viss grad godtar jeg en slik påstand. Jeg hadde problemer med meg selv, på grunn av at moren min døde rett før jul det siste året på gymnaset, og jeg oppførte meg som en drittsekk overfor både familie og andre rundt meg, blant annet lærere. Så jeg var ikke noen enkel elev å forholde seg til.

- Men, du: Nå har vi skrevet dette mellom tjue og tretti ganger siden vi begynte i sommer. Hva skjer?

- Traume.

- At det var?

- Vi har et traume som plager oss fremdeles fra den tida.

- Gi deg da! Vi hadde noen problemer da, men det er førti år siden! Og ikke akkurat noe vi grubler over til daglig. Og dessuten er dette en bok om våre skoleerfaringer, ikke familielivet vårt. Nå må vi bli ferdige!

- Enig i det siste, men du tar for lettvint på hva det har betydd for oss. Og dessuten handler det også om skole. Vi hadde problemer som gikk utover skolearbeidet. Fikk vi hjelp av skolen?

- Nei.

- Jo! Det vil si: Ikke av skolen. Men til en viss grad av Marie Langeland, klasseforstanderen.

- Vel, vel. Klapp på skuldra og "jeg forstår at du har det vanskelig".

- Du skal ikke undervurdere betydningen av at hun faktisk så oss, og gav uttrykk for det.

- Ok! Du har sikkert noen gode poenger, men vi var tross alt enige om at dette skulle nevnes med få ord, og ferdig med det! Nå foreslår jeg at vi setter et stort og tydelig punktum!! her og går videre til å snakke om de gode lærerne.

- Hvem?

- De gode lærerne.

- Som er mer virkelige enn våre traumer?

- Faktisk.

- ----

- Mener du vi ikke hadde noen gode lærere?

- Vi mente det den gangen.

- Det gjorde vi. Men vi har lært og forstått en del etter det.

- Så lærerne i Skien er rehabilitert?

- Noen.

- Hm, ja, jeg er vel enig. Vi hadde to gode lærere.

- Tre!

- Tre? Da er jeg spent på. hvem du har som den tredje.

- Men du er sikker på at vi er enige om de to første?

- Ja. Langeland og Førde.

- Riktig.

- Men den tredje?

- Nå foreslår jeg at vi publiserer dette, så vi ikke faller for fristelsen til å omskrive igjen!

- Godt forslag! Det er ikke mange minuttene før du får lyst til å endre noe av det tullet du har sagt nå! Men kom med den tredje læreren først!

- Neste innlegg!

- Javel. Bare gjør deg interessant, du!

Mølen i sørvest kuling

2011-12-04T00:23:00.002+01:00

Bølger og vind er fascinerende. Men tryggest å stå et stykke inne på land. Bildene er tatt dagen etter at to filmfolk gikk i havet under et forsøk på å fange dramatikken. Det er overveldende nå du står der, men kommer ikke gjennom i bilder uten videre. Synes selv noen av bildene mine er gode, men ingen har det lille ekstra. Jeg tror ikke det er nødvendig å risikere livet for å få det til, men du må bruke tid og være god.

Heilt Nils

2011-11-26T19:00:00.000+01:00

Notodden har en liten revygjeng som i et drøyt tiår år har satt opp lokalrevy under varianter av navnet Heilt Nils. Innholdet er også variasjoner over kjente tema, og kjente typer. Hele gruppa består av ni personer, åtte på scenen som musiker, sanger eller skuespiller, i ulike fordelinger. Og utenfor scenen en lydmann. Og i kulissene bidrar familiemedlemmer. Nummerne er 50/50 sanger og verbalinnslag. Kompakt lokalrevy vil jeg kalle det. De har hatt stor suksess på Notodden, og utenfor. Det er tufta på noen påler:
- Musikere med profesjonell kvalitet.
- Tektsforfattere som etter min mening har vel så mye å fare med som en del av dem som leverer til de store hovedstadsshowene. Aktuelt, frekke lokale poenger, samfunnsmessig brodd uten misjonerende hjertesaker
- Gjenkjennelig form med noen typer som er med hvert år: Analyse av lokale avisoverskrifter, nabokjerringa som stadig øser seg opp over ett eller annet, "eksperten" forklarer kompliserte problemer, så de som trudde de skjønte noe blir kurert mens hjelperen tegner, gir sitt bidrag til forvirringen, råneren Tommy Ronny som i alle fall ikke skårer på høy kulturell kapital og ikke minst de to arbeidskarene som sitter på "planken" og filosoferer over stort og smått i nærmiljøet og ute i verden.
- Intimt lokale som inviterer til publikumskontakt, noe de med sin slentrende og lett improviserende stil, handterer elegant, f eks når en dame i salen ler så høyt og skingrende av et poeng om jomfrufødsel at det er umulig å gå videre, så får hun høre fra "planken" at det virker som fødselen er i gang, og høres ut som "trang fødsel".

Som god venn med primus motor, er jeg ikke en nøytral anmelder, men det er heldigvis ikke behov for noe kameraderi her: Dette er bra (lokal)revy.

Jeg tok med fotoapparatet, og her er noen av bildene:

Har du glemt noe?

2011-11-24T08:49:00.001+01:00

- Vi glemte en avtale i går. Er det urovekkende?
- Du mener om det er et forvarsel om økende "ikke-motoriske" problemer med Parkinson?
- Ja. Eller senilitet hvis vi dropper de eufemistiske fagordene.
- Ja.
- ?
- Det er urovekkende!
- Ja, Akkurat! Så du tror vi er i faresonen.

- Vi har jo noen flere eksempler denne uka. Mandag: Oppdaga at at den avtalen vi hadde på blokka den 17.11 egentlig var den 7. Tirsdag oppdaget vi klokka ti at vi hadde glemt et brev som en skulle komme innom kontoret og hente. Da vi hadde syklet hjem etter brevet, så vi at kiropraktoren hadde ringt, og skjønte at vi hadde glemt timen kl 10.30. Og da klokka ble 13.30, og vi hadde lovet å være tilstede på kontoret og levere brevet, satt vi fremdeles på rektormøte .....
- Men Gunn fikk jo brevet sitt!
- Men ikke takket være oss, kan du si.
- Nei.
- Kanskje vi har passert faresonen?
- Er framme, mener du? I senilitetens verden? Det er vel å ta i litt...
- Ja, det er vel det
- Men, i faresonen, absolutt.
- Hva, gjør vi med det?
- Vårt beste.
- Ok. Og det betyr?
- Det betyr to ting: Vi må øve oss på å huske. Og vi må lage bedre systemer for å notere avtaler.
- Hvordan øver vi på å huske?
- Vet ikke. Problemet er egentlig at vi bare klarer å ha en tanke i hodet av gangen. Når vi sitter her og skriver er vi oppslukt og kan fort bli for sene på jobb fordi vi ikke følger med på klokka. Går det an å trene seg til å stikke hodet opp til overflaten med jevne mellomrom og ta et overblikk?
- Det burde være mulig. Mental autoalarm hver time: Hvor er du? Er det der du skal være? Hva skjer?
- Hver halvtime.
- Ok. Og etterpå prøver vi å huske om vi har klart det.
- Hm..
- Og så skal vi notere avtaler. Vi har jo skrytt til folk at vi har blitt så moderne og bruker bare mobiltelefon.
- Men vi er for trege i fingrene rett og slett. Vi får ikke notert med en gang, og så roter det seg til. Og dessuten har vi jo ikke funnet ut av synkronisering med Outlook, så alt må skrives dobbelt.
- Hva er alternativet?
- Tilbake til papir.
- Det er lettere å synkronisere med Outlook?
- Outlook kan skrives ut.
- Enveissynkronisering?
- Så kan vi vel skanne inn den håndskrevne versjonen
- Ikke tilbake til Outlook, nei. Men det kommer sikkert en løsning på det snart.
- Sikkert.
- Så, da har vi en plan?
- Det har vi
- Og vi skulle dratt på jobb for 15 minutter siden
- Pokker!

Hjelp

2011-11-15T08:06:00.003+01:00

- Kan det være feil å tilby folk hjelp?
- Selvfølgelig. Hvorfor spør du?
- Når er det feil?
- Når de ikke vil ha den.
- Hvordan vet man om de vil eller ikke?
- Gjennom sosiale antenner og menneskekunnskap.

- Jaha... og fruens sosiale antenner er vi enige om er ekstremt velutviklet?
- Mmmjaaa... jeg lurer på om hun har en liten defekt i den ene føleren som registrerer hjelpebehov. Den står i kontinuerlig alarmberedskap.
- Og slår ut i hytt og pine?
- Nettopp.
- Men skader det? Folk sier jo bare "ja, tusen takk, men det er ikke nødvendig".
- Og inni seg sier de: "Hvem tror hun at hun er. Dette klarere vi like godt selv." "Innbilske merr," legger de til for å komme skillelig ovenpå.
- Men på den andre sida: Etter oss står det noen sosiale møter der folk sier til seg selv: "Den blærete drittsekken, kunne jammen ha hjulpet meg litt."
- Mulig det. Men hvorfor har vi denne samtalen?
- Fordi som parkinsonpasienter er vi avhengige av hjelp innimellom, og det syns på oss. Når skal du si ja, takk?
- Er det ikke bare å si ja til alt da?
- Selvsagt ikke. Skal vi la alle som ønsker det, ordne opp med båten for oss?
- Nei, båten må vi klare selv.
- Og når vi snekrer, må ingen blande seg.
- Ok, ok. Men er det noe problem?
- Nja.. Jeg tenker på disse stakkars sykepleierne som skrev i forumet på parkinson.no, og og lurte på hva slags "stell" vi parkinsonister følte behov for
- "Stell", ja. Det var en velvalgt nedlatenhet.
- Nei, nei.. Det er jo tydelig at de gjør dette med et empatisk utgangspunkt. De vil ha råd direkte fra dem det gjelder. Og "stell" er kanskje sykepleierterminologi..
- Nei, de er arrogante, fordi de ikke har tenkt seg om .. men klart: De har sikkert en god intensjon.
- Helt klart. Og den skyllebøtta de fikk, var ufin.
- Spurv med kanon.
- Samtidig er det forståelig.
- Ja ha?
- Det er ubehagelig å føle at en ikke klarer seg selv lenger. "Stell" er en påminnelse om at det kan være dit vi er på vei.
- Jo, men det bør ikke være noen nyhet etter fem år med parkinson.
- Ubehagelig likevel.
- Det er faktisk ubehagelig å ha parkinson.
- Så da er det bare å lasse på??
- Nei, men det nytter ikke å være veldig hårsår.
- Jeg er for minst mulig ubehag.
- Så da registrerer du nøye alt ubehag for å vite hvor uheldig du er?
- Ikke i det hele tatt. Men gitt at det er noe vi kan påvirke, så vil jeg heller leve behagelig enn ikke.
- Og unødige påminnelser om mulig framtidig hjelpebehov skaper ikke behag?
- Faktisk ikke.
- Nei, du har vel et poeng der .. .. Kanskje vi skal lage noen regler? For å bevisstgjøre oss selv mener jeg. Hva slags hjelp ønsker vi?
- Det er vel forskjell på hvem vi snakker om, da? Er det profesjonelle aktører? Fruen? Familie ellers? Jobbkolleger? Venner? Bekjente? Fremmede på gata?
- Jeg tenkte mest på de to siste, tror jeg. Folk som ikke kjenner oss godt, som i en eller annen situasjon ser eller tror at vi trenger hjelp.
- Ok. Regel nummer 1: Ikke dra meg i armen.
- Dra i armen? Når er vi utsatt for det?
- Enkelte ganger når folk skal hjelpe oss i ulendt terreng, tar de tak og drar i vei, så vi mister all kontroll.
- På den måten, ja ... Det er som vi selv har lært om å hjelpe gamle damer over gata. La dem støtte seg på armen din, og så følger du etter der de vil.
- Sånn vil vi også ha det, ja. Beholde kontrollen. Men hva tenker vi om å bli tilbudt plass på bussen og sånt?
- Der har jeg havnet på "ja til alt". Hvis folk ser tegn på at vi trenger en sitteplass, så er det fordi vi gjør det.
- Bli servert i selskaper og ulike sosiale sammenhenger? Folk tilbyr å ta med det ene og det andre for deg på kafeer og restauranter.
- Ambivalent! Lett å si ja til sånt, men delvis er det bare latskap. Vi synes det er greit å sitte på rumpa og slippe å gjøre noe.
- Noen bonuser må vi ta med!
- Men kanskje vi taper på det i lengda. På et tidspunkt blir vi redd for å gå på kafe, for vi tror ikke vi kan hente en kaffekopp selv.
- Gi deg da! Vi blir ikke servert hele tida. Vi kan bære en kopp kaffe!
- Ok da. Ja til å bli servert. Og ja til hjelp med alt som har med rydding, vasking osv å gjøre!
- Fordi?
- Vi får vondt i ryggen av det.
- Men det gjør vi ved snekkerbenken også. Der skal vi ikke ha hjelp.
- Riktig. Vi var jo enige om at vi tar imot hjelp til det vi ikke liker. Og det vi liker å gjøre, gjennomfører vi med vond rygg og alt som hører til.
- Vi er litt på kanten her.
- På kanten til?
- Å bruke sykdommen på en utidig måte. Oppnå fordeler.
- Du overdriver. Det er jo bare fruen som blir utsatt for det så det monner.
- Og fruen gjelds ikke?
- Jo, i høyeste grad!
- Men??
- Hun tilbyr seg hele tida. Det er denne hjelpebehovføleren som slår ut hele tida...
- Kjekt for oss i grunnen.
- Og vi blir aldri sure for å bli tilbudt hjelp med vask, rydding, matlaging, plenklipping, snømåking, grøftegraving ...
- Nei, ikke ta hele regla på en gang da! Vi har da litt fintfølelse igjen!!
- Ja?
- Eller?
- Vi kan jo ta det opp..
- .. og bli overbevist om at hun gjerne vil hjelpe, og det går helt fint!! ?? ..... Ja, la oss gjøre det.
- Og oppsummert er hjelpereglene ...

ikke dra i armen
ja, til å sitte på bussen
ja, til å bli servert
ja, til hjelp med alt som er kjedelig
ingen innblanding i båtbruk

- Kjempebra!

Høst på fjorden

2011-10-03T07:52:00.000+02:00

Er veldig glad i de båtturene jeg får til utover høsten. Det er passelig trafikk. Det hender jeg får fisk. (Akkurat passe til å opprettholde min status som småfisker.) Og det er ofte glimrende lysforhold til å ta bilder. Sist fredag var det i overkant mye tåke. Fikk oppleve å ligge ute i åpen sjø da tåka plutselig klappet igjen og det eneste som syns rundt meg var noen få meter vannflate og 360 grader tåkevegg. Ligger og driver med snøret ute. Noen sekunders oppmerksomhet om ett eller annet inne i båten og du aner ikke hvilken retning baugen peker. Det varte bare noen få minutter før jeg fikke øye på sola gjennom tåkeveggen, så jeg fikk orientert meg. Men det var en påminnelse om at jeg bør skaffe et kompass i båten.

Pause?

2011-09-06T23:09:00.001+02:00

Ja, det må vi jo bare slå fast: Det har inntrådt en pause i bloggskrivingen. Siden det har handlet om sykdom, og noen har holdt seg oppdatert om hvordan jeg takler det ved å følge bloggen, skal jeg bare slå fast: Skrivestoppen handler ikke om forverring av sykdommen. Det handler om problemer med å begrense prosjektene sine. Jeg har annonsert at jeg skriver bok til barnebarna. Det er selvsagt overmodig å gjøre det kjent i det vide og brede. Jeg har sendt et manus til to forlag og blitt blankt refusert. Bare høflig nei. Jeg har bestemt meg for å bearbeide den og gjøre et nytt forsøk. Så det er prioritet nr 1 for tida. I tillegg har jeg noen ideer til snekkerverkstedet Jeg har mitt nye speireflekskamera som motiverer til enda mer fotografering enn før. Noen bilder fra en morgentur følger til slutt. Så er det litt jobb, politikk osv. Så alt med seg: Det blir sparsomt med innlegg på bloggen i en periode. Når sant skal sies har det vel også med å gjøre at jeg føler at opplevelsene med parkinson begynner å gjenta seg. Det mangler på sprudlende ideer. Men, hvem vet??

Blomsterbilder

2011-07-13T00:03:00.001+02:00

Kjøpte meg speilreflekskamera for noen uker siden. Utforsker blomsterbildets muligheter i skiftende lysforhold på hytta. Og mulighetene er mange. Både til å variere, ta bomskudd og treffe noe som fenger. Det mangler i alle fall ikke på inspirasjon i naturen.

FERIE

2011-07-05T00:39:00.000+02:00

Det er mandag kveld i den første uka av 6 ukers sommerferie (dvs fire ferie og to avspasering for å være nøyaktig). Klokka er 22.30 og jeg har riktignok ullgenser på, men fremdeles shorts her jeg sittet på terrassen utafor hytta. Og terrassevarmeren er ikke slått på. Fruen, stakkar, jobber fremdeles, og foretrekker kort arbeidsvei framfor hyttelivets gleder (noe jeg har full forståelse for, jeg bor heller ikke på hytta så lenge jeg er på jobb, selv om det ikke er mer enn 30-40 minutter inkludert 10 min i åpen båt). Jeg er altså alene her, og for noen dager synes jeg det er helt ok. Dagen begynte kl 6.30. Litt over sju var jeg i båten med frokost gjennom de første sunda på vei til mine foretrukne fiskeplasser. Tilbake på hytta kl 12 med en fangst som står i stil med min selvutnevnte status som småfisker. Men med nok til i alle fall tre middager til meg selv, er jeg fornøyd. I løpet av resten av dagen har jeg felt et tre og gjort litt på et skur til oppbevaring av materialer, kombinert med tak over arbeidsbenken min. Hytteliv er synonymt med hobbysnekring, så der er like godt å legge til rette for det. Alt i alt en nær perfekt feriedag på hytta for meg. Og feriemodus har inntrådt. Gjorde det faktisk umiddelbart da jeg dro hjem fra jobb på torsdag. Riktignok satte jeg i gang å skrive et blogginnlegg torsdag ettermiddag, som hadde som hovedbudskap at jeg var sliten etter å ha hatt noe ekstrabelastning både privat, som sekretær i lokallaget i SV og på jobb, men jeg ble ikke ferdig med det. Og det er like greit, for etter en lang helg (mine helger begynner torsdag kveld; har fri fredager) og første dag alene på hytta, kjenner jeg ikke trettheten jeg skrev om på torsdag.
- Du tror ikke vi lurer oss selv litt nå?
- Lurer? At vi ikke har det så bra likevel?
- Nei, vi har det jo bra nå. Bevare oss vel. Bedre blir det knapt! Men når vi er så opptatt av å snakke om å være sliten, så er det fordi vi er redde for at det å ta seg ut i ulike sammenhenger skal virke negativt, dvs føre til raskere forverring av parkinsonsymptomene. Ikke sant?
- Jo??
- Så vi er ikke slitne mer etter ei helg og en feriedag. Så underforstått: Vi kunne begynt å jobbe igjen. Med fullada batterier?
- Nja, det er vel å ta i ...
- Det er det uten tvil. Så derfor: Vi føler oss vel, men det er feil å si at vi ikke kjenner trettheten.
- Jammen jeg føler meg ikke trett eller sliten!
- Hva hvis det hadde kommet en e-post i ettermiddag med en eller annen oppgave vimåtte løse, det være seg jobb, politikk eller privat, og vi visste ikke helt hvordan oppgaven skulle løses.
- Da hadde ikke kvelden vært like hyggelig.
- Vi hadde følt det som et press?
- Ja, utvilsomt..
- Et ubehagelig press?
- Redd for det...
- Hvis vi nå kan holde fast den hypotetiske verden: Hva om vi kommer til å få en slik e-post i den siste av våre seks ukers ferie?
- Hva da?
- Reagerer vi på samme måte?
- Nei. Da er jo ferien snart slutt likevel, så det er jo ikke så viktig med en oppgave fra eller til.
- Å? Jeg trodde det var omvendt: Da har vi bare noen dager igjen av ferien til å hvile ut etter å ha utført oppgaven. Mens nå har vi nesten seks uker igjen. En oppgave fra eller til burde ikke skape de store problemene...
- Mulig det ... Så du mener det er andre grunner?
- Ja. Etter fem uker ferie vil vi sannsynligvis glede oss over en utfordring. Uthvilt og klar. Mens nå..
- Ok. Poenget er akseptert. Men jeg skjønner ikke helt hvorfor vi må ta oss selv ned på denne måten. For vi har det jo faktisk utmerket akkurat nå.
- Ja, vi har det..
- Men, å bare nyte det, det blir for frivolt?
- Eh, altså ..
- EH?? Nå har vi maret om dette i lange tider. Du får komme med noe bedre enn "EH" , takk
- Eh, ja .. Det skulle jo komme en fortsettelse..
- .. som utvilsomt kommer på et tidspunkt ??
- Altså, det er muligens dumt å ikke bare nyte en kveld som denne. Men på en annen side: Det med å være sliten er sannsynligvis det vi har skrevet mest om som opplevd problem med parkinson.
- Ved siden av å se ut som en krokete olding..
- Ja. Men det er viktig for oss å prøve å forstå det med å bli sliten: Hva tåler vi? Hva er skadelig for oss?
- Det er sant. "Å trettes eller ikke trettes. Det er spørsmålet." ville Shakespeare skrevet hvis han hadde parkinson.
- Hvis han hadde orket å skrive Hamlet i det hele tatt. I alle fall hadde det nok blitt færre skuespill.
- Du sier noe. Men konjakken smakt i kveld også likevel. Enda vi ikke er helt på topp ennå.
- Sant nok. Naturen er viselig ordnet sånn.
- ?
- Nytelse krever mindre energi enn ytelse.
- Duverden. En porsjon livsfilosofi der i bunnen av konjakkglasset?
- Kall det hva du vil, men vi skal ikke undervurdere nytelsen heller.
- Nei, for all del. For all del ....

Hytteliv med internett

2011-06-18T21:37:00.002+02:00

Jeg registrerer at noen mener hytta helst skal være fri for internett og annen moderne teknologi. Jeg er helt uenig. Sitter på terassen og veksler mellom å se på utsikten mot Eidangerfjorden mens sola beveger seg mot endestasjonen for i dag i skaret ved Skjelsvik, og på PC- skjermen der hurtigruta har kommet til Rørvik.

Utsikten er mer spektakulær på hurtigruta, men jeg er utrolig fornøyd med den jeg har. Og har aldri savnet noe når jeg tidligere har sittet og bare sett utover. Men noen sideblikk på hurtigruta synes jeg passer godt inn. Men det er ikke mange andre (dvs ingen til nå) TV-program som får blande seg i hytteutsikten. Men musikk på øret hender det oftere jeg unner meg. For øyeblikket Mike Bloomfield fra Wimp. Men de siste minuttene av solnedgangen og kveldsstemning er i stillhet. Dvs jeg hører båtlivet og fuglene. Sommerstemning. Og valgfriheten til å bruke nett og natur om hverandre synes jeg er herlig.

Sommer

2011-06-06T23:22:00.000+02:00

Det er sommer i hagen. Kort blomstringstid på enkelte, så det er om å gjøre å nyte øyeblikket.

Om å fylle 60

2011-06-02T01:00:00.000+02:00

Fylte 60 her om dagen. Fruen følger etter om noen uker, så vi slår sammen feiringene i juni. Invitasjonen til denne innledes slik: "60 er bare et tall." Nja.... Jeg kan nok ikke nekte for at det å runde runde tall, setter i gang noen tanker. Tidligere rundinger kort oppsummert:
10 år: Er det noe ekstra i gave i år tro?
20 år: Myndig! Jippiii!!
30 år: Tida som ung og lovende er over. Hva blir det til?
40 år: Førti, feit og ferdig? Nei, ikke det akkurat, men litt førtiårskrise: Burde jeg ikke kommet lengre?
50 år: Lengre? Hvor da? Hvorfor det? Livet er ålreit!

Da jeg var 56 fikk jeg konstatert Parkinsons sykdom, og det har preget det de siste fem årene. Jeg har skrevet blogg om det fra september 2009, og i det andre innlegget om parkinson, skrev jeg:
Jeg rusler av gårde i mildt og vakkert septembervær. Tankene mine sier "lett og ledig slentrende gatelangs". Men så: Hva f.. er dette? Jeg ser plutselig mitt eget speilbilde i et vindu, og det er jo ikke meg. Det er en stavrende karikatur av en olding, krokrygget og sein og stiv i ganglaget. Ikke rart alle de pene damene ser rett gjennom meg.
Jeg har også bidratt med dette bildet til Parkinsonforeningens postkortkonkurranse ( Se http://www.parkinson.no/kort/?p=11723 )

Ja, jeg er opptatt av hvordan jeg ser ut. Noen ganger når jeg ser meg i speilet, ser jeg kroppsspråket til faren min, da han nærmet seg 80. Det er ikke kjekt. Hvis noen sier til meg at jeg er kjekk, må jeg innrømme at jeg tenker "du juger". Men jeg blir litt oppmuntret likevel, så ære være dem som tar seg bryet med å juge litt for meg.
- Vi avviser helt at noen kan mene det?
- Nei, ikke egentlig. Men jeg klarer ikke å viske bort det jeg faktisk ser i speilet noen ganger: Og det er ikke vakkert.
- Men du sier "noen ganger". Så noen andre ganger er det ålreit?
- Nesten i alle fall. Helt rake i ryggen er vi jo aldri lenger. Men ja: Noen ganger er det ålreit!

Og det jeg skulle fram til er at når jeg nå ser meg i speilet og ligner en 80-åring, så kan jeg si til meg selv:
- Men, jøss, jeg er jo bare 60!! Har masse moro igjen i livet.

Det var hyggelig å fylle 60. Mange gratulasjoner på facebook. Kake, fin gave og gode ord på jobben.
Kaffe og kake med familien på dagen. Og som sagt: Mer feiring kommer.

Og en ting til: Jeg har bestemt meg for å bli enda mer kynisk i utnyttelsen av sykdommens muligheter. I litteraturen om parkinsons sykdom er det beskrevet så mange symptomer av ulike slag, at jeg er garantert å finne passelige unnskyldninger mot alt jeg ikke liker å gjøre. Er klønete, blir fort trett, depresjoner, glemmer, mister balansen osv. Og jeg tenker: i 40 år har jeg vært pliktoppfyllende. Nå har jeg et ukjent antall år med brukbar funksjonsevne foran meg: Da gjør jeg hva pokker jeg vil!
- Ta en dram?
- Eeeh... er det ikke litt seint? Og gleden ved alkohol er ikke det samme.. sjokoladebit i stedet?
- Hva er vitsen med å gjøre som en vil, da?? Når ikke det smaker med dram lenger?
- Vel, vel ...Det er nå litt opp og ned med den saken. Men ikke alltid og når som helst ... som før .. Har vi egentlig mer lyst på sjokolade, tar vi det ...
- Men, vi blir feite av sjokolade.
- Bare skremselspropaganda fra fruen!
- Oj! Tøffe Tom om natta?
- Ja. Bedre seint (på natt) enn aldri! Eller??

Hva skjedde?

2011-05-21T23:59:00.000+02:00

Det ble taust på bloggen min. Som varslet for sju uker siden, har jeg konsentrert meg om et bokmanus. Og blitt fullstendig oppslukt av det. Fruen begynner så smått å vise små tegn til bekymring. Hun sier ikke noe, men etter snart 40 års ekteskap, er det ikke så lett å "late som" for noen av oss. Auraen lyser: LATER SOM JEG IKKE BRYR MEG, MEN I JØSSE NAVN HAR DU TENKT Å FLYTTE INN I BOKA DI ? Ordvalget hennes er nok mer nøkternt, men noe i den retningen i alle fall. Som med alt annet som er ubehagelig eller dumt, skylder jeg nå på Parkinson. En venn viste fram et hefte fra Parkinsonforbundet som handlet om ikke-motoriske symptomer på denne sykdommen, og det er blancofullmakt til allverdens problemer og avvik: Glemmer, blir rastløs, tenker bare en ting av gangen, lett for å ta til tårene, deprimert osv. Så når jeg nå i noen uker, har vært monomant opptatt av et manus, så er det ikke fordi jeg er mann, men fordi jeg er en mann med parkinson!
- Ja, ja, sier fruen. Noe må det jo være!
- Ja, sier jeg. Og det er parkinson.
- Mm, svarer hun.
- Ja, bare "Mm" du, sier jeg. Inni meg. Med innestemme inne i hodet.

Men det var aldri meningen å gi opp bloggen, så derfor har jeg nå med litt streng stemme til meg selv, bestemt at det er på tide å ta den opp igjen. Ang sykdommen og utviklingen av den, har jeg to kommentarer:
- Jeg får fremdeles med jevne mellomrom høre at jeg ser bedre ut enn før.
- Hver morgen tenker jeg at dette blir verre og verre.
"Dette" betyr i dette tilfellet det å få beina i golvet og reise seg opp. Ikke tenkt over problemet? Ikke jeg heller før i det siste halvåret: Stive og vonde muskler er en del av livet med parkinson, og i min kropp flytter problemet litt rundt etter innfallsmetoden. Jeg har i alle fall ikke funnet noen logikk i det. Fra ryggen til lårene til nakken til fingrene, og tilbake til ryggen. Det er det sikreste: Vond rygg med jevne mellomrom. Men nå har det satt seg i føttene en periode. Så morgenritualet starter slik: (Vanligvis etter seks timers ganske god søvn; takker alle gode makter for et relativt godt sovehjerte, som ikke alle med parkinson har gleden av.) Første tanke: Er heldigvis ikke parkinsonorientert ennå: Hva skjer i dag? Er det hverdag eller helg? Eller tankene fra dagen før fortsetter (hva skal jeg skrive ...) Eller noe i den duren. Men så må jeg snu meg for å rekke vekkerklokka (som noen ganger har ringt, og noen ganger ikke). Og da er vi på trinn to: Ojsann, er det der jeg har vondt i dag?
- Skal vi utmale dette med vonde muskler mer nå? Det er jo ikke allverdens interessant. I vår alder er det vel ikke mange som opplever å våkne en morgen uten vondt ett eller annet sted?
- Nei, men vi kan vel bidra med vår andel? Vi har tross alt hørt en del andre vitnemål om hvor folk har vondt?
- Og det syntes vi var både interessant og underholdende?
- Sjelden.
- Men, vi derimot..?
- .. er utrolig artige og spirituelle i vår beskrivelse av vondter! Nei, du har rett, det har begrenset interesse.
- Så skal vi?
- Kutte ut?
- Ja, takk.
- Selv takk.

Bare som avslutning: Det vi skulle fram til var at det å sette beina i gulvet gjør vondt, og det er ikke alltid de bærer helt i første forsøk. Så starten på dagen er klønete så det holder. Stavre ut på badet og få i seg dagens første dose med piller.

Men så kan det likevel være at at et par timer senere, sier en eller annen: "Du ser bedre ut enn før". "Så hyggelig. Takk skal du ha," sier jeg. Og det er oppriktig hyggelig med slike kommentarer. Særlig fordi jeg er enig: Stort sett føler jeg meg i relativt bra form.Takket være gode medisiner, og trening.

Så noen ganger lurer jeg på om jeg blir verre eller bedre? Nøkternt sett, er det vel sånn at forfallet i hjernevevet med påfølgende fysiologiske endringer utvikler seg. Så hvorfor synes jeg og andre at jeg er bedre? Ønsketenking? Kanskje. Medisin? Opplagt en viktig forutsetning. Men jeg har tatt samme medisiner i samme doser nå i ett og et halvt år, og senest for få uker siden sa noen at "du ser bedre ut enn for et halvt år siden". Jeg har noen enkle evalueringskriterier for min egen tilstand:
- Ganghastigheten på tredemøllen når jeg varmer opp til trening. Den gikk en del opp da jeg startet med ny medisin for 1, 5 år siden. Så økte den gradvis de første ukene. Og har holdt seg.
- Tråkket på sykkelen. Hvilket gear er naturlig å bruke på visse steder på vei til jobb? Samme utvikling der. Gradvis bedre fra november 2010, og faktisk fram til i dag.
- Vektene på treningsapparatene: Jeg øker gradvis. Riktignok svært, svært sakte. Men dog.
- Skrivetempo på tastaturet. Det måler jeg ikke (burde kanskje gjort det), men jeg har jo en følelse av hvordan det går. Følelsen sier at tidvis er tempoet ganske bra, selv om det fremdeles blir en god del feil, som må rettes opp. Men jeg er veldig sikker på at skrivetempoet mitt er bedre i dag enn for et år siden.

- Kanskje vi snakker placeboeffekt; fordi medisinene var merkbart bedre forventa vi at det skulle fortsette å bli bedre?
- Tror vi veldig på placeboeffektene?
- Det var jo et overbevisende program på Schrødingers katt vi fikk tips om.
- Greit. Det har noe å si hvordan du tenker. Men de drar det veldig langt.
- Blir strekk i laget, mener du?
- ?? Nå ble vel fotballmetaforene vel luftige her..
- Jeg tenker sånn: De går høyt på banen og skårer mål med et forskningsresultat som virker overbevisende. Så blir ballen spilt tilbake med kritiske spørsmål, men forsvaret og midtbanen ligger for lavt og har ikke noe å bidra med. Kontringen fortsetter og motstanderne skårer. Strekk i laget- .. er du med?
- Hm. Ok, forklaringen holder på et vis, men det er ikke veldig effektiv metaforbruk når du må bruke fem ganger så mange ord på å oppklare hva du mente!
- Ok. Da glemmer vi den. Men hvem drar placebo for langt?
- Schrødingers katt. Ut fra det programmet kunne en slutte at medisin ikke betyr noe, at tanken betyr alt.
- Det er feil.
- Sikker?
- Som banken. Før finanskrisa.
- Ok. Og hvorfor er vi så sikre?
- Vi kan jo bare drøye en pille et par tre timer over tida, så merker vi det.
- Fordi vi tror det?
- Tull!
- Så hele placeboeffekten er bare tull.
- Langt i fra. Men som med alt annet: Det må balanseres. Det er bare en del av en stor helhet. Vi vet jo ikke hvor mye tankene betyr, men vi vet at de medisinene vi tar er virksomme i seg selv.
- Ja. Men da gjenstår fremdeles spørsmålet. Hvorfor blir vi bedre på tross av at vi blir verre?
- Trening.
- Javel?
- Etter at vi fikk madopar, har vi kunnet trene såpass intensivt at vi trener oss opp. Mens vi før trente for bremse forfallet, blir vi nå bedre på visse områder. Presser 80 kilo i stedet for 60 med beina. Romotstand 18 , før 14, osv.
- Men det er ikke det folk legger merke til. De ser ikke på lårmusklene våre, de ser på fjeset, at det er mer liv.
- Optimisme. Fordi ting går bra.
- Og ting går bra fordi vi trener?
- Ja.
- Men det er vel bare en delforklaring det også..
- Jo ... Vi må vel ta med at det går mot sommer også.
- Ja, du sier noe. Sommer kommer
- Tidelibom
- Ole Brumm dekonstruksjon? Det tiner mye mer enn før, tidelibom og hurramegrundt ...
- Sommer er bra i alle fall.
- Tiltredes. Hvis ikke det også er en placeboeffekt?
- At sommeren bare er der fordi vi tror på den?
- Nei, jeg mente at vi blir bedre fordi vi tror lys og varme virker.
- Men egentlig virker det ikke?
- Ja, det var det jeg lurte på.
- Jeg tror det var blandet noe skummelt i det TV-programmet jeg.. Fordekte hallusinogener ..
- Men det er jo ikke uvanlig for parkinsonpasienter å hallusinere.
- Nei, sant det...Hmm .. Sette på litt musikk? Canal digital har forsynt oss med Wimp nå ...
- Ja, takk.

Vår og sånt..

2011-03-25T01:24:00.003+01:00

Jeg og fruen har vært en langhelg i London. Våren var kommet et godt stykke lenger, og det var (!!!) ikke spor av snø. En herlig følelse! Vonde føtter om kvelden, og innimellom en følelse utmatning, er parkinsonbidraget i den andre enden av skalaen. Storbyferie er en utfordring i så måte, for du må bare bruke beina en del.

Og en del orker man, så det handler bare om å porsjonere ut etappene, og hvile før behovet er helt påtrengende. Og blokkere de negative tankene når du havner på en overfylt undergrunnsbane etter en god middag med vin og for lang stillesitting, som i mitt tilfelle alltid fører til pavepositur (Kirkevåg-variant), stive bein og slørete balansenerver. Liker slike situasjoner dårlig, men de er ytterst forbigående, og jeg vet jeg ikke faller, selv om det føles sånn hele tida. Men en eller annen gang kommer jeg nok til å trampe på noen tær i en av de ufrivillige side-steppene. En gang tilbød en ung gutt sitteplassen sin. Det er uvant for en 59-åring, og jeg var på vei til å takke nei på refleks, men tok meg sammen og var glad for å få sitte de ti minuttene turen varte.

Ellers er det slik at skrivetrangen nå har beveget seg inn på et prosjekt som jeg vil gjøre et forsøk på å få utgitt som bok. Det er direkte inspirert av en venn som viste meg en bildefortelling han hadde laget til barnebarna sine, samt at han hadde et blinkskudd av et fuglebilde. Jeg koblet de to inntrykkene sammen og er nå i gang med en fortelling om og for barnebarna der fugleverdenen i hagen spiller en hovedrolle. Foreløpig er det forbeholdt familien og andre i omgangskretsen å få innblikk i denne. Dermed blir det litt mindre aktivitet på bloggen. Skolehistorien tar en liten pause, men det dukker vel opp en og annen refleksjon om livet med parkinson. Og så blir det sannsynligvis noen fuglebilder, for det samler jeg på nå, for å skaffe passende rollefigurer til fortellingen.

Og London hadde også sine utgaver. Blant annet en haug med måker og bare litt færre ender i Hyde park. Her er noen:

Fugler i flukt er et fascinerende motiv. Og utfordrende. Kompaktkamera på frihånd har sine begrensninger. Men det er lov å prøve.

Ellers anbefales båttur til Greenwich og besøk på observatoriet ved 0-meridianen. Der du bl a kan se verdens viktigste oppfinnelse: H4- Harrisons ur nr 4, det første urverk som kunne vise nøyaktig tid til sjøs. Og dermed la grunnlaget for sikker navigasjon på åpent hav.

Det våres!

2011-03-16T22:33:00.001+01:00

Berta og Anna koser seg med de første tegn på vår ved Porsgrunnselva. Og gleder seg til fortsettelsen. Nå er vi i gang igjen!

Anders og Anne-Lise synes det er litt kaldt på beina på snøen så de nyter elvespeilet i stedet.

Andre er mer actionorientert

Borte vekk ....

Tit-tei!!

Men Lillan og Bjarne bare gleder seg vilt til alt som venter med vår og varme.

Ekte mannfolk?

2011-03-07T21:02:00.000+01:00

Jeg tror faktisk jeg er på vei til å bli et ekte mannfolk med hjelp av sykdommen parkinson og medisinene jeg tar for det. Det er etter hvert vanskelig å skille hva som skyldes sykdom og hva som er bivirkninger av medisin. Samme kan det være. Virkningene er der.
- Nå er vi unyanserte, da!
- Ja.
- Og det er greit?
- Ja.
- Ok? Og hvorfor det?
- Hvorfor ikke?
- Fordi nyanser er en del av sannheten.
- En vesentlig del av det å forstå noe, er å forenkle det til et handterlig nivå.
- Men noen ganger fører forenkling til feilslutninger.
- Som i dette tilfellet kan være?
- At symptomer som er medisinbivirkning, og dermed mulig å endre, blir tatt for upåvirkelig resultat av sykdomsutviklingen.
- Direkte symptomer av sykdom kan også påvirkes. Med medisin.
- Ja. Men på andre måter enn bivirkninger. De krever ulike tiltak. Du må vite hva som er hva for å handle rett.
- Ok da. Men her og nå er det ikke viktig.
- Ok. Unyansert for en dag.

Men det er ikke unyanserte framstillinger som er poenget. Utgangspunktet er at jeg aldri har følt meg som et ekte mannfolk.
- Hva er det egentlig? Ekte mannfolk. Er det ikke bare en gammel klisjè?
- Jo. Gammel men seiglivet.
- Og er..
- Menn som vinner konkurranser.
- Hva slags konkurranser?
- Alle
- Må han vinne alle?
- Du bør vinne så mange som mulig og det er spiller ingen rolle hva det konkurreres i. Bare du klarer å provosere noen til å konkurrere med deg.
- Og vi er ikke vinnere.
- Vi mangler konkurransegenet.
Jeg har aldri skjønt ordentlig de sosiale kodene som gjør at menn alltid må konkurrere. Om å være sterkest. Morsomst. Kunne flest filmreplikker. Ha de beste musikklistene. Huske skøytetider. Jobbe flest timer. Være mest sportsinteressert. I prinsippet tror jeg alle konkurransene handler om kvinner: Den som vinner konkurransen, vinner damene. Men det åpenbare er jo at de fleste damer ikke interesserer seg for dette. Det er mye enklere å bare gå og snakke med dem hvis man vil ha kontakt. Er min er faring. Men det er mulig det her skjer ting som jeg ikke oppfatter. Uansett: Jeg mangler genet, og er dermed ikke med i konkurransen. Men det finnes også andre symptomer som blir assosiert med ekte mannfolk, og det er her jeg tror parkinson hjelper meg på veg:

Rastløsheten (som jeg har omtalt tidligere):
Må stadig drive med ett eller annet. Mens jeg før kunne fordype meg i bøker eller musikk, må jeg nå stadig bevege meg. Ekte mannfolk leser ikke bøker.
Gjør noe:
Ekte mannfolk er i gang med arbeid av ett eller annet slag hele tida. Jeg bor store deler av fritida i snekkerboden og elsker det. Viser stolt fram nytt hjemmelaget stuebord. Sønnens samboer bestilte minibord til kaffe på senga og lignende. Og så fornøyd ut da det ble overlevert.
Jeg ser sport på TV. Det meste på TV klarer jeg ikke å engasjere meg i. Men det enkle plottet i en sportssending er greit: Hvem vinner. Heier uforbeholdent på Petter Northug. Fruen kritiserer ham for å være slem mot svenskene. (Sport er ett av få områder der fruen er helt og holdent på jordet, så det jeg bare overhører innvendingene.)

- Oj oj.. Er det for å markere mandig fryktløshet at vi nå plutselig tør å bruke så sterke ord?

- Nei. Dette dreier seg jo om rene fakta. Der har vi alltid vært på linje. Vi holder oss til sannheten. Og det er jo sant. Hun har ikke peiling!

- Joda, men...

- Nei! Nå må vi ikke rote det til her. Respekt for fruen er en ting, men vi skal ikke juge!

- Men det er veldig direkte sånn svart på hvitt. Vi kan jo aldri..

- Du tror hun blir sint?

- Kan hende..

- Vedde?

- Nei, ja .. ok. Om hva?

- Fruen bestemmer.

- ?

- Vi ber henne lese.

- Som alltid.

- Hvis hun blir sint..

- Gjør hun som hun finner for godt uansett.

- Nemlig

- Og hvis hun ikke blir sint...

- Vil hun sikkert finne en premie. Siden vi har bedt så tydelig om det.

- Hmmm..

- Ok?

- Ok. Men hvis hun sier hun ikke er sint, men er litt sur på oss likevel ...

- Så er utgangen desto mer spennende.

- Hrm..Ok.

4. Gadget- gleden

Jeg går på Biltema og Claes Ohlson. På slutten av tida mi som tillitsvalgt snakket jeg med en av de kvinnelige kollegene som lurte på om jeg var mye på Claes Ohlson, sånn som alle andre menn. Og måtte bare svare at jeg ikke visste hvem eller hva Claes var, og at jeg ikke hadde sans for å handle i andre butikker en bok- og musikksjapper. Nå elsker jeg enhver butikk med fancy verktøy og ikke minst nye elektroniske dingser. Jeg prøver å bevare min sunne økonomiske sans (som alltid har vært litt frynsete, men tross alt til stede), men det holder hardt noen ganger. Jøss, så mye verktøy og dingser det finnes. Og det er så mye jeg har bruk for, nå som jeg er litt mannfolk og lager ting og sånn! Fres for eksempel. Har jeg ikke, med er ikke til å komme utenom hvis jeg skal fortsette å lage bord med avrundet kant og fellinger i sammenføyningene. Ikke sant. Men hvor fin må den være. Holder Biltema? Spørs...

Så det er viktig å se de gode sidene ved å bli syk. Riktignok savner jeg den roen jeg hadde i kroppen før, og gleden ved å vandre inn i en god bok og la seg oppsluke. Men at jeg skulle begynne å ligne (i alle fall litt) på et ekte mannfolk, er jo fantastisk. Hadde jeg aldri trodd!

PS: Jeg har ikke gitt opp bøkene. Det går bare litt i bølger. Lesegleden er også seiglivet, nemlig!

MIN SKOLEHISTORIE 8: Fra ungdomsskolen til gymnaset. Og ML-skolen

2011-02-26T22:14:00.003+01:00

Jeg gikk ut av ungdomsskolen med ok karakterer. Jeg var oppe til både skriftlig og muntlig eksamen, men underlig nok, har jeg ingen konkrete minner om noen av eksamensdagene. Fruen minner meg om "grisgrendt", som ble norskoppgavens snakkis: Så godt som ingen forstod hva det betydde, og alle syntes det var et morsomt ord. På linje med "skvatarausi rykkja rova". (Leif Justers oppgjør med samnorsken. http://www.youtube.com/watch?v=FDH6OHz7_nU) Men utover det er det smått.
Men jeg vet at jeg oppsummerte for meg selv at jeg presterte godt på skriftlig eksamen, og nesten godt i muntlig, selv om jeg var nervøs. Seinere har jeg alltid sett optimistisk på skriftlige eksamener og gruet meg til muntlige, og har prestert både bra og dårlig i begge.
- Hvor stor vekt legger vi på eksamensresultater? Vi var jo kritiske til både eksamen og karakterer?
- Har utviklet oss siden det.
- Så nå er vi mer på høyrelinja?
- Nei, Høyre vil ha karakterer i barneskolen. Der er vi ikke! Men det er viktig å ha et system for tilbakemelding til elevene, som er forståelig og anerkjent.
- Og det er bare karakterer og eksamen?
- Ikke bare. Det brukes jo flere vurderingsformer i skolen i dag, men de erstatter ikke karakterer.
- Ok. Et ekte byråkratsvar!
- Takk! Er vi litt ironiske nå?
- Bare litt ...

Leste akkurat i Aftenposten at jeg med denne vektleggingen av målbare resultater er midt i tidens ledermote. Blir alltid litt skeptisk når jeg oppdager at jeg er del av en "trend", men jeg dette har jeg stått for i tjue år, og står for det fremdeles. Jeg har blogget om det før også 8. februar 2010 . Tall og måling sier langtfra alt, men de sier noe. Noe viktig.

Men det var andre ting som opptok tankene mer enn eksamensresultater på det tidspunktet. Jeg sto midt i tenåringslivet, med et oppmagasinert behov for egenmarkering etter ni års skolegang som snill gutt. Jeg hadde oppdaget alkoholens frigjørende potensiale i det sosiale liv, ikke minst som styrkedråper i møtet med det annet kjønn. Røyk var en del av dagliglivet. Jeg gikk klar av narkotika, som var på full fart inn i ungdomsmiljøet i Grenland. Litt på flaks, litt på fornuft og litt på ML-bevegelsens bedehuspietistiske fordømmelse av rusmidler. (Jeg var på sommerleiren der de store Brigg-kampene ble utkjempet (altså om det skulle værer lov å drikke det særdeles alkoholsvake ølet Brigg). Jeg hadde meldt meg inn i SUF og ble med på omvendelsen til Marxismen-Leninismen Mao Tse Tungs tenkning. (Bare å skrive hele navnet illustrerer det parodiske i prosjektet.)
- Er det nå vi skal den store selvransakelsen, og gjøre botsøvelser?
- Har vi lyst?
- Nei.
- Pysete igjen?
- Nei, nei. Å gjøre offentlig avbikt av ml-fortid er jo nesten en egen sjanger i tida. Så det er ikke skummelt.
- Men vi skal vel ikke forsvare galskapen?
- Nei, ikke galskapen. Men det som var bra, skal vi forsvare.
- Og vi mener at det autoritære tankegodset til Stalin og gjengen hadde gode sider?
- Nei. Ikke Stalin.
- Men?
- Marx.
- Jaha. Og vi skjønte det han skrev? Han er jo ikke akkurat lettlest. Og vi skal jo ikke late som om vi har lest hele Kapitalen heller.
- Nei, vi ga opp etter første bind. Ble kanskje ikke ferdige med det heller.
- Og hvis vi er ærlige, skjønte vi bare bruddstykker.
- Men noen av bruddstykkene er nyttig kunnskap. Profittratens fallende tendens ...
- .. som grunnlag for sykliske kriser i den kapitalistiske markedsøkonomien..
- Og krisene gjenoppsto på 80-tallet etter ubrutt økonomisk vekst på 50-, 60- og 70-tallet! Der var Marx på sporet!
- Jaha. Og dette bruker vi flittig i politiske diskusjoner. Med stort hell, gjerne?
- Mmnee ..i. Ikke egentlig. Men det ligger noen brokker av kunnskap her, som av og til kan kaste lys over begivenhetene rundt oss. Som for eksempel krisene som gjenoppsto.
- Og dette er det som på en måte veier opp Stalin?
- Nei, fri og bevare oss. Ingenting oppveier Stalin. Og den ideologiske retningen ML er jo stein død. Vi forsvarer ikke den. Men av alt vi drev med, forekom det også bra ting, og det å forstå litt av analysene til Marx, er en god ting. Så svakheten her er at vi ikke satte oss grundig nok inn i det, og gikk over til å lese Lenin og Mao (og litt Stalin).
- Jammen leste vi noen artikler av Stalin, ja. Men det var stusselige saker.
- Litterært impotent. Ikke en original tanke.
- Mens Lenin og Mao ..
- Var noen råskinn av politiske maktpersoner.
- Ja, det ser vi av det de utrettet. Men skrev de noe bra?
- Absolutt! Lenin er en polemiker av rang, og han forklarer i detalj hvordan han skal lykkes i maktkampen. Lærerikt. Les Hva må gjøres? av Lenin og Prinsen av Machiavelli. De står godt til hverandre.
- Og Mao?
- Ligger ikke noe tilbake for Lenin som maktperson og polemiker. Som forfatter er han variabel. Kan være polemisk som Lenin. Skriver av og til som en tørr byråkrat. Og av og til filosofisk og med bruk av bilder. Lyrisk nesten. Kanskje det er noe av grunnen til at Maos lille røde ble så populær.
- Favorittsitat?
- Alle reaksjonære er papirtigre!
- Utlagt..?
- De ser fryktinngytende ut, men på lang sikt er de dømt til undergang. Men et sitat som vi faktisk har brukt som læresetning ganske ofte, er dette: "Vi står overfor to slags motsigelser: I folket og mellom folket og fienden. Disse er i følge sitt vesen helt ulike".
- Forskjellen på å krangle med naboen og å slåss mot tyskerne under krigen?
- Tenk mer billedlig: I en gitt situasjon, der du ønsker å oppnå noe, er det noen som vil motarbeide deg hele veien. Mens andre er potensielle venner. Den første gruppa, fienden, bør du bekjempe fra første stund, mens den andre må du bearbeide fra samme øyeblikk for å sikre deg støtte. Bygge nettverk med, om du vil. Det er effektivt. Kynisk og effektivt.
- Kynisk? Hvorfor det ?
- Fordi du behandler mennesker rundt deg som objekter i maktspill, midler til å oppnå noe. Det er veldig vanlig, og det er er akseptert innenfor grenser, men det er samtidig kjernen i diktaturet: Individene er midler for å oppnå et samfunnsmessig mål, definert av eliten.
- Nå blei det veeeldig alvorlig her... Vi skulle skrive skolehistorie....
- Ja, det er litt på siden, men samtidig ble jo dette ML-tankegodset godt blandet med våre første tanker om å undervise.
- Ja, det er et poeng.. Ok. Kjernen i diktaturet er å tenke på individer som midler eller objekter. Men når folk i Tunisia, Egypt og Libya reiser seg, så tenker de maktmidler de også.
- Nja ... Etter det jeg har lest i det siste, er de veldig bevisste på å ikke bruke samme midler som undertrykkerne de bekjemper. For å unngå et nytt autoritært regime som resultat.
- Så demokrati forutsetter ... ?
- Respekt for menneskerettighetene.
- De liberale verdiene i høysetet?
- I alle fall menneskerettighetene.
- Hva med kollektivets rettigheter?
- Må også ivaretas gjennom demokratisk styring. Men ikke på bekostning av enkeltindivider.
- Og Mao ofret enkeltindividene i kampen? Han sabla villig ned de som havna i kategorien "fienden"?
- Ja. Og det som er fatalt er at han fortsatte med det etter at han kom til makten. I en frigjøringskamp kan du forstå maktpolitikk som nødverge. Men situasjonen er annerledes når du er FORMANN for 1 milliard mennesker.
- Ok. Vi kommer til samme konklusjon som alle andre: ML-tankegodset var autoritært. Kan vi..
- Ikke bare autoritært.
- Men bevare oss vel, skal vi vri og vrenge på dette i evighet eller ...
- Siste poeng om ML: Vi har dratt med oss noen ideer om læring derfra.
- Fra Stalin eller?
- Nei, Marx og Mao.
- Ok, kom med det.
- Marx ville viske ut skillet mellom håndens og åndens arbeid, altså mellom teori og praksis.
- Javisst! Det er viktig. Ledestjerne!
- Og Mao sa: Vil du vite hvordan en pære smaker, må du bite i den.
- Ja, det var noe nytt, ja ....He, he. Spesielt for pærer det da? Siden han nevner det. Alle vet jo at hvis du aldri har spist lutefisk, så vet du ikke hvordan det smaker..
- Som sagt, Mao brukte bilder: Hvis du vil ha ordentlig kjennskap til læreryrket, må du prøve det. Ellers vet du bare hvordan det ser ut på utsida. Du skjønner ikke friksjon uten å ha sklidd på glatta. Ingeniører som bare har tegnet en maskin og ikke skrudd på den, skjønner ikke fullt ut hva maskinen er. Derfor er det lurt å viske ut skillet mellom håndens og åndens arbeid.
- Så hvis vi nå endelig kan oppsummere: ML var autoritært og er politisk dødt. Vi har lært to ting som er verdt å ta med seg:

Profittratens fallende tendens.
Spis pæra i stedet for å veie og tegne den.

- En utmerket oppsummering av vår livsvisdom.

- Ikke rart fruen falt for oss! Midt oppe i den smørja..

- Ja, ja. Litt flaks må man ha.

- Så sant. Men jeg tror ikke vi når gymnaset i denne runden. Jeg er utslitt av ML-prat.

- Tittelen burde altså være fra ungdomsskolen til ML-skolen..

- .. til kaderskolen! Men da ble det selvransakelse likevel da.

- Men botsøvelser blir det ikke altså..

- Men det gjorde godt med kritikk/selvkritikk igjen. En kjapp kadervurdering per i dag til slutt?

- Blæh!

Og dagens konklusjon er altså:
Spis pære. Eller: Lær faget ved å utføre det i praksis.

MIN SKOLEHISTORIE 7: Heistad ungdomsskole. Lærer læreren noen noe?

2011-02-06T17:18:00.005+01:00

Ja, jeg lærte noe på Heistad ungdomsskole. Vi på kursplan 3 hadde de beste lærerne. Av to grunner tror jeg: En mer eller mindre bevisst prioritering fra ledelsen: De flinke må i alle fall ha gode lærere i de teoretiske fagene. De skal jo på gymnaset. Og for det andre: Lærerhierarkiet. De med høyest status velger først. Og at det var en viss sammenheng mellom status og dyktighet.

På Heistad fikk jeg de første opplevelsene av at noe var ordentlig vanskelig på skolen. At jeg måtte lese flere ganger. Spørre noen. Streve litt. Jeg husker veldig godt at vi hadde om transistoren i fysikk. (Dessverre, kan ikke forklare den ordentlig i dag) Jeg skjønte ikke tegningene på tavla, og brukte en del tid hjemme. Og fant utav det. Ha! Den fikset jeg! Forklarte i klassen neste dag og fikk ros. Gleden ved å fikse en utfordring var stor. Motsatt i tysk: Jeg forstod aldri i løpet av de to årene på ungdomsskolen, og heller ikke det ene året med tysk på gymnaset, hva konjunktiv var, eller hvordan det skulle brukes. Jeg blandet det alltid sammen med akkusativ og dativ, som vi hadde strevet lenge med, men som hadde satt seg på et vis. Men så kom de med konjunktiven i 9. klasse, og det ble bare grøt. Nå tok jeg ikke utfordringen på samme måte som i fysikken heller: Ikke noen spesiell innsats med dette. Grøten plaget meg ikke. Jeg fikk Mg i tysk likevel, for jeg lærte noen grammatikalske vendinger som jeg kunne servere når jeg ble spurt. Men skjønte det ikke. Og tysken gikk raskt i glemmeboka. Så kan vi kanskje trekke den konklusjonen at jeg er en typisk realist, at fysikk og matematikk er mine fag? Nei, ikke egentlig. I voksen alder har jeg tatt videreutdanning i tre fag: Tysk (!), engelsk og statsvitenskap. Det ville ikke vært så fremmed for meg å ta mer realfagsutdanning heller. Hvis jeg skulle satset på faglig dybde, og begynt på et universitet, kunne det i og for seg like gjerne vært innen språk som samfunnsfag som realfag. Et godt stykke ut i gymnastida sto mine foreldres råd om kjemiingeniør som et sterkt alternativ. Våren i tredjegym var det imidlertid begravd. Å ta en utdanning som førte meg rett inn i ledersjiktet i industrien passet dårlig med mine marxist-leninistiske idealer på den tida.

Jeg har blitt en "jack of all trades, master of none", og det passer meg bra. En smak av mange interessante fagområder, og langt unna fagidiot. Av og til tenker jeg det hadde vært morsomt å kunne noe ordentlig. Men jeg hva skulle jeg ofret av det jeg kan i dag? Ingenting føles som unyttig kunnskap.

- Vi er litt på viddene nå. Det var ungdomsskolen, ikke sant?
- Jo. Det er bare for å vise at det ikke var gitt at fysikken var faget vi skulle vise innsats i.
- Det var ikke bare fysikken vi likte.
- Nå har vi strengt tatt ikke sagt at vi likte fysikken heller. Vi jobbet litt ekstra, sa vi.
- Likte vi ikke fysikk? Jo....?
- Sa ikke at vi ikke likte det heller.
- ? .. Er vi på "ingen kommentar"? Selv om vi skrev om Heistad kretsfengsel i forrige innlegg, så er det ikke en kriminalsak tross alt! Likte vi fysikk?
- Vi syntes fysikk var ok. Men hvis vi prøver et ærlig tilbakeblikk nå, hvordan rangerte vi fagene den gangen?
- Rangerte vi så veldig? Vi så fremdeles skolen som en naturlig tilstand, der vi gled friksjonsfritt framover. Uten å tenke så mye over det.
- Jo, det er riktig et stykke på vei. Men tenk på kristendomskunnskap.
- Det var håpløst. Læreren var jo så himmelropende kjedelig. Men vi begynte å ta avstand fra kristendommen. Naturlig at vi ikke likte det.
- Samfunnsfag?
- Tja. Vi hadde noen diskusjoner som fenget. Men ikke så ofte. Og den læreren var jo også ganske kjedelig. Mye tomprat. Og han hadde vi i norsk også, tror jeg.
- Og det var ikke noe bedre der?
- Nei. Intetsigende.
- Musikk?
- Hadde vi musikk? Hva i allverden foregikk der??
- Vi husker rett og slett ingenting av musikken? Vi må jo ha hatt det?
- Klart vi har hatt det. Men .... Det er vekk. Forduftet. Glemt. Begravd.
- Må ha vært noe med de timene....
- Du! Det var ikke der vi satt rett ved siden av hun mørke fra Herøya, som vi aldri torde å snakke til?
- Hun, ja. Den bråvakre. Men hun gikk jo i en annen klasse. I musikk var vi bare vår klasse.
- Hm. Pen jente.
- Mm
....
...
- Gymnastikk?
- Var hun der?
- Hallo. Jeg spør hvordan vi likte gymnastikk som fag.
- Ja , ja. Selvfølgelig. Vekslende. Vi var ikke raske og tøffe nok til å være i tetskiktet, men vi var utholdende..
- Gym var bare moro for de som var best?
- I stor grad. Konkurranse. Absolutt. Og forsterka av en lærer med militær bakgrunn.
- Men vi klarte oss sånn midt på treet.
- Litt over?
- Det er vel ikke så mange som kan arrestere oss på det i dag, så... Men, det var mange spreke i klassen. Hva med forming?
- Moro. Særlig metallsløyd, som vi ikke hadde hatt før. Emaljere, syrebehandle. Det var ok.
- Heimkunnskap?
- Matlaging? Jo, bortsett fra blodpudding og et par andre retter vi ikke likte, var det et greit fag.
- Engelsk?
- Det er nesten borte fra hukommelsen det også. Ingen store problem. Ingen faglig aha-opplevelser. Ingen lattekuler. Ingen som blei driti ut
- Vi prøver å unngå slike ord. Vi holder lærerstil. Drite ut gjør vi privat. Men ble noen driti ut i timene?
- Neeeii... Jo, av andre elever selvfølgelig. Men ikke av lærere,.....vel...?
- Mattetimene. Vi har ikke glemt dem, har vi?
- Nei, er du gal! Det var jo et fyrverkeri hver gang. Fra han kom buldrende borte i gangen, til han smalt siste dobbeltstrek på tavla.
- Og ble noen driti ut?
- Nei, tror ikke det?
- Så, de som måtte regne stykker på tavla og ikke fikk til noe, du tror ikke de følte at de ble stilt i gapestokk?
- Jo, det gjorde de nok. Men alle blei jo hørt.
- Og noen skjønte det, mens andre trengte litt mer tid på dagens tema.
- Og følte seg driti ut ..
- Opplagt.
- Men han mente vel egentlig..
- Nei, jeg innbiller meg at han ikke skjønte hvor tøft dette var for noen. Robust type selv. "Følsomhet" manglet sikkert i ordboka hans
- Mm. Og vi som hang med, hadde det greit. Hyggelig buldrebasse.
- Men vi var litt redd ham i starten.
- Vi var det. Men det er en flik av ham i vår egen lærerstil senere.
- Særlig i starten, ja. Være liksomsinna. Men vi har brent oss på det. Og moderert det mye.
- Jenter forstår ikke den tonen, vet du.
- Ikke alle gutter heller.
- Mulig. Men jenter er håpløse..
- Husk at fruen leser alt vi skriver..
- Sant det. Rodd oss litt utpå kanskje? ... Men så var det fysikken og tysken. Beste og verste ..
- Nei. Beste fag var matematikk og verste kristendom.
- Ja. Det stemmer faktisk. Men det var at vi ikke skjønte.. Og så skjønte vi i det ene faget, men ikke i det andre.
- Fordi vi gjorde en innsats i det ene faget og ikke i det andre. Hvorfor?
- Fordi vi likte fysikk bedre.
- Hvorfor?
- Det var mer interessant.
- Hvordan?
- Mer interessante ting. Transistorer og sånn.
- Er transistor interessant?
- Ja, det er morsomt å forstå hvordan den virker. Det er jo tøft å se hva strøm kan gjøre, enda vi ikke kan se den en gang.
- Men språk er også tøft. F eks å se hvordan små barn bruker grammatikalske virkemidler til å gå ut og inn av roller: I rolle: "Hei, jeg er moren til Lise". Utenfor rolle, i diskusjon om hvem skal være hvem: "Jeg var mora. Og du var Per. Og så kom du ..."
- Hypotetisk konjunktiv?
- Eller referatkonjunktiv?
- I alle fall konjunktiv.
- Og det skjønner små barn?
- Noen har glemt å fortelle dem at det er vanskelig.
- Noen skulle fortalt dem at det hette konjunktiv, så hadde de skremt bort hele leken, tenker jeg.
- Slik som det gikk med oss. Vi skjønte på ingen måte at det kunne være noe spennende med dette.
- Og hvorfor det?
- Ja, jeg skjønner at det rette svaret nå er: Alt kommer an på læreren. Fysikklæreren var en bedre lærer enn tysklæreren.
- Mener du det ikke stemmer?
- Det er opplagt en del av forklaringen, men det er andre ting også: Det kreves vel en viss modenhet for å skjønne teorien rundt denne språklige finessen?
- Det er så. Feilen ligger i læreplanen? Konjunktiv skulle vært introdusert seinere. Mulig det.
- Det går an å introdusere fraser med konjunktiv uten å forklare.
- Undervisning med vekt på å bruke språket mer enn å lære grammatikk? Gammel diskusjon.
- Og like aktuell.
- Ok. Men klart svar nå: Av tre forklaringer på at vi hadde lavt engasjement i tysk, altså
   læreren
   pensum
   teoretisk arbeidsmåte,
Hvilken betyr mest?
- Hmmmm.....
- Herre.. Hvor lenge skal vi kukkelure om saken. Jeg kommer til et anslag på 60,15, 25 i prosentfordeling.
- 60 prosent lærer, 25 prosent arbeidsmåte og 15 prosent pensum?
- Riktig. Enig?
- Usikker. Jeg heller mer til 45 prosent lærer, 45 prosent arbeidsmåte og 10 prosent pensum.
- Pensum sist er klart, da. Men delt førsteplass er feigt. Fordeling 50/40. Hva er hva?
- Ærlig talt husker jeg ikke så detaljert at jeg kan..
- Feiging! Da vinner min rekkefølge: LÆRER er viktigst.

Dagens konklusjon:
Spørsmålet "hvilke fag liker du?", betyr ofte "i hvilke fag har du hatt inspirerende lærere".

Å se bra.

2011-01-29T17:10:00.004+01:00

Parkinson blander seg inn i så mye, og det siste jeg har oppdaget, er at han tuller med synet mitt også. Jeg har hatt progressive briller i en del år. Det tok tid å venne seg til å gå med dem. Da jeg gikk ut av butikken første gang, rullet asfalten opp foran meg i en faretruende bølge, som heldigvis beveget seg framover i samme tempo som jeg gikk.
Bølgen forsvant etter noen dager, men den lille usikkerheten på avstandsbedømmelse til underlaget, ble værende lenge. I et drøyt år fortsatte jeg å ta av meg brillene i ulendt terreng. Blant annet fordi parkinson begynte å blande seg inn, og svekket balansetryggheten. Men jeg ble til slutt trygg på brillene, og avhengig av dem.

For noen måneder siden begynte jeg å føle at synet var blitt dårligere igjen, og gradvis ble det klart (eller snarere nokså uklart) at noe hadde forandret seg. Jeg hadde problemer med å kjenne igjen folk på avstand, og jeg klarte ikke å lese tekstingen på TV lenger (vi har bare 24 tommer skjerm, sånn gammeldags, liten vet du). Bokstavene i tekstingen delte seg stadig i to. Så måtte jeg snu hodet litt hit og dit, finne en spesiell vinkel i forhold til brillene for å se dem samlet til en og en igjen. Og like etter så jeg dobbelt igjen. Optiker og synsprøve neste. Fruens hevede øyenbryn da jeg sa jeg hadde bestemt meg for byens dyreste igjen, varte bare kort tid. Parkinson er et sikkert kort for aksept av utgifter som telles i tusenlapper. Kun det beste er godt nok!

Optikeren var en ung kar, og han hadde lest papirene etter mitt forrige besøk der. Og dessuten hadde han lest seg opp på parkinson. Og det er jeg glad for. Jeg har jo lest relativt mye etter at jeg fikk diagnosen, men det poenget han hadde funnet, var nytt for meg: Parkinson påvirker synet. Signalene fra øye til hjerne blir fordreid, og en av virkningene kan være dobbeltsyn. I det han kom med den opplysningen, tenkte jeg: "Det var som pokker! Briller kan ikke påvirke tolkinga av synsinntrykket inne i hodet. Da bli jeg gående med dobbeltsynet." Men han hadde gode nyheter, i alle fall et håp: Det er mulig dette kan korrigeres ved å legge inn et prisme i glasset. Takk og pris, tenkte jeg, samtidig som jeg hørte en liten advarende stemme i hodet:
- Han sa mulig, ikke "det kan vi ordne".
- Ja, ja, men det er jo tusen ganger bedre enn om han sa "beklager, dobbeltsyn er det ikke noe å gjøre med".
- Sant. Men muligheten for skuffelse er fremdeles til stede. Kanskje vi skulle nøye oss med hundre ganger bedre? Eller dobbelt så bra? Eller bare bedre?
- Ordkløveri!

Så testet han etter alle kunstens regler. Det virket i alle fall slik for meg. Han holdt på lenge. Så lenge at fruen ringte og lurte på hvor jeg ble av. (Vi hadde avtalt felles innsats på Polet før jul.) Men hun forsto selvsagt at optikeren måtte få bruke den tida han trengte, og selvfølgelig måtte jeg ha gode briller. Og hun ble med og godkjente en innfatning litt oppe i prisklassene, og klarte nesten perfekt å se uanfektet ut da vi fikk sluttsummen, som krever mer enn en hånd for å vise antallet tusenlapper. (Men ikke mer enn to hender, altså!)

Og brillene kom rett før jul. En kanonbra julepresang: Ute på gata, var konklusjonen udiskutabel: Verden framsto i fullstendig ny (gammel) detaljrikdom, og hjemme kunne jeg bare konstatere at skriften på skjermen var leselig, og bokstavene viste seg en og en uten dobbeltgjenger, dobbeltliv eller dobbelt bunn.

Jeg vet ikke om alle optikere vet dette, men frykter at det kan mangle litt. Og kanskje går noen med parkinson og dobbeltsyn der ute, som kunne fått et klarere syn på livet?

Gran Canaria 2011 - bilder

2011-01-24T07:55:00.001+01:00

Jeg har lagt ut fire bildeserier fra Gran Canaria: Strendene, blomstene, kattene og SYDEN:
http://picasaweb.google.com/jpaknberg

Gran Canaria 2011-12

2011-01-20T21:11:00.002+01:00

Siste kveld før hjemreise til vinterlandet. Været her har vært en grad eller to kaldere, og skal i følge Yr ned enda litt til i helga, og så blir det regn store deler av neste uke. Så jeg har vært heldig igjen. Formiddagen ble brukt til å lese ferdig den siste krimboka, Fred Vargas: Stikk av og bli lenge borte. Veldig bra. Fullmektig Adamsberg i parispolitiet er et artig bekjentskap som krimhelt. Så har jeg ryddet og pakket litt. Ettermiddagen på stranda, der jeg traff dagens MÅKE:

Den spankulerte omkring i 10 minutter, sikkert i håp om å få en munnfull av ett eller annet, men den ble skuffet og dro tomnebbet videre. Ikke så lenge etterpå gikk jeg hjem jeg også, og kjente et lite stikk av vemod etter det siste strandbesøket. Men egentlig er jeg ganske innstilt på hjemtur, bortsett fra at jeg ikke klarer å ta inn over meg helt at det er vinter. Det virker så unaturlig.

Noen ord om den lokale butikken min på tampen. Jeg har brukt den til vanlige innkjøp alle tre årene jeg har vært her. I 2008 var det en Netto-butikk. I fjor var det blitt en Hiper Dino (i likhet med mange andre dagligvarebutikker). Vareutvalget var akkurat det samme, så langt jeg har kunnet se. En av grunnene til at jeg går der, er at de har godt utvalg av brødvarer, inkludert grove varianter. De har også utviklet frukt- og grønnsakdisken bra. Og de har vin og øl og andre nødvendigheter. Den er åpen fra 8 om morgenen til 9 om kvelden sju dager i uka. Og den er tydeligvis en familiebedrift. Jeg har ikke identifisert alle, men de jeg treffer oftest i kassa, er mor, ei relativt ferm dame på min alder eller litt eldre, datter nr 1, enda fermere dame i 20/30-åra (?)et sted og datter nr 2, slank i begynnelsen av 20-åra. Den yngste snakker godt engelsk og er blid og forekommende. Mor snakker ikke engelsk i det hele tatt og gjør demonstrativt ingen forsøk på å si et eneste ord på annet språk enn spansk. Den første gangen jeg var der i 2008, hadde jeg nokså mye i kurven, og det ble en god del parkinsonfomling med å handtere penger og pakke varene i et plastposer. Mor ekspederte og ble tydelig irritert på denne fomlekoppen, som ikke kom seg vekk og dermed sinket neste kunde. Og det var ikke snakk om å hjelpe meg med å pakke i poser, slik det er ganske vanlig at de gjør i andre butikker. "Det var da som f...!", tenkte jeg. Og bestemte meg for å komme tilbake, og stå på min rett til å være fomlete. Jeg har truffet på datter nr 2, som er enda surere enn mora. Hun kan litt engelsk, men bruker det bare i absolutte nødsfall. Og jeg hører at hun tenker: "Turistidioter! Kan ikke spansk, tar ikke hensyn og oppfører seg som dyr!" Og jeg synes rett og slett det er befriende å bli behandlet sånn på et sted der alle restauranter har menyer på norsk, og det står folk utafor butikkene og hilser deg med "Hei, er du norsk, det var hyggelig", og drar deg inn i butikken hvis du tar imot den utstrakte handa. Så jeg fortsetter å handle med de mutte damene, og blir vant til de små tegnene på at jeg er "turistidiot". Men i løpet av den siste uka, har jeg merket en viss endring i mors holdning. Hun hilser "Hola", og ansiktsuttrykket er ikke langt unna et smil, og noen ganger hjelper hun meg å pakke. Bare hvis jeg roter det til med pengene når jeg skal betale, får jeg himling med øynene og blikk mellom mor og datter "Hvor teit går det egentlig an å være". Men så hjelper hun meg likevel, og i går mener jeg helt klart det var et smil jeg så da jeg gikk. Jeg tror ubehjelpeligheten min har truffet morsfølelsen hennes!

Så jeg avslutter med dagens BLOMST, tilegnet min Gran Canaria Hiper Dino butikk:

Gran Canaria 2011-11

2011-01-18T22:39:00.002+01:00

Været: Sol 25 grader
Aktivitet: I dag har jeg vært på tur til Puerta de las Nieves på nordvestkysten. Buss til Las Palmas og videre derfra. To timer til sammen. Et hyggelig bekjentskap. På langt nær så mange turister som i Puerto Rico. Røffere kystlinje. Det var laget en badeplass beskyttet av et bolverk mot dønningene som står på ganske kontinuerlig. Det var nesten vindstille mens jeg var der, men likevel bølger som så ganske imponerende ut når de brøt innover. Jeg drømmer stadig om det ultimate bølge-mot-strand-bildet, men fikk det vel ikke helt denne gangen heller. Likevel: Dagens bølge

Husa ligner litt på Kardemomme by, synes jeg. Var det ikke her røverne bodde da?

Mens dette er mer tante Sofie, kanskje.

Det var også en badestrand der, beskyttet av moloen der Fred Olsens hurtigbåt til Tenerife lå (fire avganger per dag, fores med egne bussruter fra Las Palmas). Men stranda er mye rullestein, og lite sand. Et ok alternativ synes jeg, men de fleste SYDEN-turister vil nok ha sand. Jeg likte også godt at inne i havna var det murt opp flater til å sitte/ligge på, og deler av disse belagt med trelemmer. Og det var greit å bade i havnebassenget. Og flere fiskerestauranter langs brygga. Der dummet jeg meg ut og spiste før jeg oppdaget disse. Grillede sardiner var ok, men ikke skjellsettende, og jeg tipper at de nede ved havna var noen hakk bedre.

De turistene jeg så, var tyskere. Morsomt å høre dem bestille mat. Der var det ikke mange detaljer som ikke ble ivaretatt og vurdert nøye! Ordnung på høyt nivå.

Dagens syden får være badeplassen. Som jeg synes er litt ekte syden

Og til slutt dagens katt:

MIN SKOLEHISTORIE 6: Heistad ungdomsskole (eller kretsfengsel)

2011-01-18T01:50:00.004+01:00

Navnet Heistad kretsfengsel heftet i en del år til ungdomsskolen jeg gikk på fra 1965-67. Jeg kommer tilbake til grunnen, men først noen ord om innføring av 9-årig skole: Starten gikk i 1959 med lov om forsøk med 9-årig skole. Det var ikke en reform som ble allment applaudert. Av lærerorganisasjonene var både Norges Lærerinneforbund (der mamma satt i landsstyret fram til samlingen med Norges Lærerlag i 1966) og lektorlaget skeptiske, blant annet på grunn av at lovforslaget kom bardus på dem, og de mente prosessen i forkant hadde vært dårlig og udemokratisk (dvs de var ikke spurt). Mens Norges Lærerlag var klart positive. Og de hadde god grunn til det: Her åpnet det seg en helt ny mulighet for lærere med utdanning fra lærerskolen til å undervise på et trinn som før var forbeholdt lærere med akademisk eller praktisk fagutdanning. Det skjønte Lærerlaget tidlig og la opp til omfattende intern informasjon og debatt i forkant, og hadde god kontakt med departementet under arbeidet. Dermed var hele organisasjonen godt forberedt da forslaget kom, og de støttet det helhjertet.

Debatten gikk også heftig utenfor lærerorganisasjonene, og mange var kritiske. Også innenfor Arbeiderpartiet var det betydelige motkrefter. Mange mente at dette ville svekke det faglige nivået i skolen, både i den akademiske og yrkesretta delen. Denne uenigheten om riktig tidspunkt for å spesialisere til ulike yrkesvalg har vært en kontinuerlig debatt siden den gang, og er en viktig del av dagens kontroverser om ungdomstrinnet / skoletretthet / teoritung skole / frafall i videregående opplæring.

Jeg synes det er interessant å se det taktiske spillet i og mellom lærerorganisasjonene i denne saken. I den lille introen til serien i høyremargen, sier jeg som oppsummering av innlegg nr 3: Læreryrkets generelt fallende status er en unyansert framstilling. Folkeskolelærer har aldri vært noe statusyrke.
I 1959 var den sosiale statusen for en lektor betydelig over den vanlige læreren i folkeskolen. Det skulle bare mangle: Lektoren med 6 års utdanning inkludert forskerkompetanse mot 2 års utdanning (alternativt 4 år bygd på realskoleeksamen) av hummer og kanari, og faglig tyngde i hovedsak på gymnasnivå (i beste fall). I dag er det en sømløs overgang fra grunnskolelærere med fireårig lærerhøyskole gjennom ulike faglærerutdanninger og faglige kombinasjoner til mastergrad. (Og vi vil vel få et økende innslag i videregående og også grunnskole av folk med doktorgrad.) I 1959 la Norges Lærerlag grunnlaget for et sprang oppover den sosiale rangstigen for sine medlemmer, ved å gjøre alderstrinnet 13-15 til nytt arbeidsområde for sine medlemmer. Jeg kan ikke forstå annet enn at Norsk Lektorlag la grunnlaget for en glideflukt nedover for sine medlemmer, da de ikke gjorde noe for å sikre medlemmenes rett til å forvalte den gymnansforberedende undervisningen i ungdomsskolen. De trodde antakelig ikke posisjonen var truet. De stolte på at det ble linjedeling, som det også var i starten, og at det ville være de universitetsutdannede som fikk denne undervisningen. De tok grundig feil. Linjedelingen var borte da jeg begynte på Heistad, og med Mønsterplanen av 1974 (starten på det store læreplanracet i Norge) var også kursplandelingen historie. Og unge lærere med lærerhøyskoleutdanning strømte inn i ungdomsskolen.

Jeg begynte på Heistad ungdomsskole 11. august 1965. I forhold til sosiale relasjoner, utenom at jeg begynte å interessere meg for jenter (som alle de andre guttene - om noen av dem var interessert i samme kjønn, var det ikke åpent, og homo var et anerkjent skjellsord), så er det to ting jeg husker tydelig. Mine kamerater fra Sandøya gikk på kursplan 2 og jeg på 3. Uten at jeg tenkte over det, ble vi med i hver våre nye miljøer, og mistet gradvis kontakt. Jeg hadde ikke noe problem med det den gangen, men har tenkt en del på det seinere, og ser det som et tap. Barndomsvenner er en ressurs. Jeg tok ikke vare på den. Det andre minnet, er at jeg møtte elever jeg ikke likte, og strengt tatt var litt redd for. Det var de skikkelig tøffe guttene, som stengte skolekjøkkenlærerinnen inne i skapet og ellers var mye i konflikt med lærere. Og de hadde en tøff tone seg imellom. Og de omtalte jentene på en måte som sjokkerte meg. Ikke ordbruken i seg selv, for jeg kjente og brukte tildels vokabularet, men den, for meg totalt overraskende, negative holdningen til alt av hunkjønn, som enten var en forbruksvare eller idioter. Unntatt mamma, da, for "du sier faen ikke noe dritt om mora mi, altså.."

- Hallo! Hallo der i drømmeland! Er vi så indoktrinert av de feministiske damene vi har vært sammen med seinere, at vi må skjønnmale oss selv i den grad?
- Skjønnmaling? Ikke tale om! Nå er det du som er redd for ikke å være skikkelig mannfolk igjen!
- Jamen vi var jo en del av guttegjengen tross alt! Hva sa vi, når kameratene skrøt av at de hadde fått f.. osv?
- Ingenting.
- Fordi vi ikke hadde fått det selv.
- Fordi vi alltid synes sånt prat var ubehagelig.
- Det er skjønnmaling.
- Ærlig talt: Det hadde vært mye lettere om vi hadde vært litt mer sånn sjøl, og sluppet følelsen av å være feil på et vis. Sant og si har jo dette vært med på å stenge oss ute fra typiske mannsmiljøer hele livet. Fotballgarderober er jo et helvete i så måte: Du er prippen eller femi eller pyse hvis ikke du ler hjertelig av en vits om at kvinner liker å bli voldtatt (tatt "hardt").
- Men igjen: Er det så sannsynlig at vi skal være så annerledes enn andre i så måte.
- Vi er ikke så annerledes. Nå er det vi og likesinnede som er tonangivende. Og forklaringen er veldig enkel: Vi er sønn av en kvinnesakskvinne. Og en meget bevisst sådan. Det ville vært helt utenkelig at vår pappa skulle formidle noe som helst i retning av at hun var underlegen ham. Og han gjorde det ikke.
- Hm. Forhåndsdømt til dydsmønster altså.. Tenk å mye..
- Nei. Tenk at vi har tjent mye på det i det lange løp..
- Men, tenk egentlig å mye..
- Å herre ... tenk et øyeblikk, da, og bli ferdig!
- Hvem kunne tenkes, tror du...

Jeg gikk som sagt på kursplan 3. Vi var bare plan 3-elever i klassen, og ingen av de "slemme guttene" (eller frekke jentene) gikk i vår klasse. Så jeg fortsatte livet som flink elev. Og dessuten hadde jo mamma begynt som lærer på skolen, så jeg var fremdeles overvåket. Likevel fikk jeg snart inntrykk av et regime som var mye tøffere enn jeg hadde blitt kjent med i Brevik. Blant annet var det sånn at tre minutter (eller var det enda kortere?) etter at det hadde ringt inn om morgenen, ble ytterdøra stengt, og alle som kom for sent, måtte innom rektor og få kjeft og melding med hjem. Og rektor var visstnok nådeløs. Jeg havnet jo aldri der selv, og hvor mye som ble lagt til, vet jeg ikke, men rektor ble sett på som streng. Det stemmer dårlig med bildet av en sosial, blid og reflektert mann, som jeg senere ble kjent med som en av pappas venner. Jeg husker også en gym-lærer med militær bakgrunn som drev oss gjennom noen gymtimer som var temmelig drøye. Løpe i høy snø for eksempel. Den fysiske formen var brukbar på den tida, så jeg var av dem som gjennomførte og sikkert skrøt av ikke å bli knekt, men for enkelte var disse timene et rent helvete. Mattelæreren skremte vettet av meg de første gangene: Han sto på gangen og brølte: "Se nå for svingene å kom dere inn. Her skal det jobbes, og ikke slenge rundt.." Men han viste seg som en godmodig buldrebasse. Det som var sant, var at han forlangte innsats. Han trykte på, men så viste han også sann interesse for faget sjøl.

Men det som virkelig fikk meg til å tenke, både rundt disiplinkravet på skolen, og demokratiet i det hele, var en episode der en elev i 9. klasse hadde hengt opp en tegning av et amerikansk flagg på veggen i vestibylen. Det spesielle med det var at stjernene var byttet ut med hakekors. Den første Vietnam-demonstrasjonen jeg var vitne til, utført av en fra det politisk miljøet som senere er kalt den før-maoistiske gruppa i Grenland. Det eksisterte et sterkt radikalt miljø med tilknytning til SF og SFs ungdomsorganisasjon SUF (som ennå ikke var blitt m-l), og Arne Berntsen, yngre bror av historiker Harald Berntsen, var en av de sinte unge, og sto altså for den famøse tegningen. Han fikk tre dagers utvisning, og ble åpent skjelt ut av inspektøren. Da våknet det noe i meg: Dette var urettferdig. Jeg visste ikke mye om Vietnam eller USA, men han måtte jo få lov til å si hva han mente. Ingen ble skadet, og det forstyrret ikke undervisningen. Jeg begynte som andre å snakke om Heistad kretsfengsel. Og jeg begynte å spørre litt og orientere meg mot det radikale miljøet, og innen jeg var ferdig på ungdomsskolen, var jeg en del av det.

Jeg skal komme tilbake til det faglige, men første konklusjon er at Heistad "kretsfengsel" var en autoritær skole med mange konflikter mellom lærere og elever. Det systemet hadde ikke sjans til å overleve, og å vise tilbake til dette som et ideal der det hersket ro og orden, er ren historieforfalskning. Ikke dermed sagt at alt vi demokratiske, snille og forståelsesfulle lærere som kom inn fra 70-tallet gjorde, var rett, men sett i store linjer, bør vi være fornøyd med å ha demokratisert skolen. Jeg står i alle fall inne for å ha vært med på en prosess, som har gjort Heistad kretsfengsel til historie, og det er en glede å komme tilbake til skolen og høre omgangstonen mellom lærere og elever. Den bygger på respekt begge veier. Så skjærer ting seg innimellom her også, men grunnlaget er godt, og det bør vi ta vare på.

Gran Canaria 2011-10

2011-01-17T23:26:00.001+01:00

Været: NYHET: Lett skydekke i formiddag. Men ikke verre enn at min kleskode holdt greit. (Badeshorts)
Aktivitet: Lite. Lest. Rusletur med kamera. Oppdaget kaktuslunden som jeg ikke har sett før. Og når jeg presenterer dagens kaktus er det helt og holdent uten det negative innholdet vi vanligvis tillegger uttrykket. De er jo så vakre. Naturens skulpturer. Håper jeg kan få til en liten serie etterhvert, som kan vise hva jeg mener. Dagens kaktus:

Det som ikke kommer fram på bildet, er størrelsen: Disse var mellom to og tre meter.

På hjemvei knipset jeg også dagens SYDEN, som er et fenomen jeg bare stiller meg undrende til:

Folk betaler i dyre dommer for å komme til et sted med nydelig natur og flott strand. Og bruker mesteparten av tida ved et basseng! Det faller rett og slett utafor hele min forestillingsevne. Det må da bli billigere å kjøpe litt dyrere pils i badeparken, og ta solarium?

Over til dagens katt:

Og til slutt dagens SYDEN nr 2: The one and only!! Anywhere at any time!

Og det får holde for i dag. Krim og en dram til kvelds!

Gran Canaria 2011-9

2011-01-16T23:42:00.003+01:00

Været: 27 grader og en behagelig bris.
Aktivitet: Gåtur på stranda. Har litt problemer med vonde ben etter mye asfaltgåing så jeg konverterte til strandgåer. Tidlig ute. Nr 3 på den delen en setter fotavtrykk. En barbent jogger, to i gangfart med sko før meg (Jeg har lest Hjortefot ikke sant ..) Sola sto opp mens jeg gikk. Det ideelle tidspunktet. Svalt når du går. Solvarme til lufttørring etter bad. Kjøpte VG og ferske rundstykker på vei hjem. Butikken åpen 7 dager i uka. Ny strandtur etter frokost. Leste ferdig Faldbakken. God avslutning, logisk og spennende. Så paella til lunsj. Fast søndagsordning på mitt ene favorittsted at de lager stor gryte. Ellers er det minst to for å bestille paella. Og søndagsgryta er god. Hjemme resten av dagen. Har bl a sett på bussruter med tanke på å se nordvestsiden av øya. Må via Las Palmas. Omvei i km, men muligens ikke i tid. Direktebuss på motorvei går fort.

Dagens katt (litt aristokatt?) får starte bildeserien:

Deretter kommer palmene. På mange måter det klassiske SYDEN-symbolet. Alle som vil assosieres med SYDEN (f eks engelske sørkystbyer) må skaffe seg palmer. Men på Gran Canaria er det en av de typiske vekstene som trives perfekt i det stabile klimaet. I likhet med kaktus. Klimaet er temperaturmessig ideelt for svært mange planter, men lite nedbør gjør det også krevende, så landskapet ser ganske karrig ut. Fordi somrene ikke er så veldig varme trives også frukt som epler og pærer ved siden av sitrusfrukter og vinranker. Men altså dagens Gran Canaria 1 og 2, palmer og kaktus:

Så dagens SYDEN; party, party, party. Jeg sto i kø etter noen nyankomne da jeg kjøpte rundstykker i morges: Det var handlekurven full av sprit og øl. Jeg kan ikke moralisere, for jeg sikret meg både øl, vin og brennevin i første handlerunde, jeg også. Er jo i SYDEN! Her kosær vi vårs og drekker som vi løstær! Men jeg vil tro det kan bli et problem for folk som bor sånn lenge. Men tilbudet er der i alle fall. Hele tida! Og det er lite som slår en lett formiddagsrus i solvarmen. Med utsikt til mer av det samme så langt fram du gidder å se! Og så hører jeg det snør hjemme. SNØ? Det når ikke inn. Jeg svarer Fruen i e-post at jeg føler med henne som må måke snø. He, he... Jeg klarer ikke i verden å ta inn over meg følelsen av snø. Nei, det tar jeg meg en dram på. SNØ!? He, he.. hørt på maken. Skål for det!

Gran Canaria 2011-8

2011-01-16T00:23:00.002+01:00

Været: Har blitt så blasert at jeg bare tar på meg badeshorts før jeg ser ut om morgenen. Det passet i dag også.
Aktivitet: Badestranda. Krim av Knut Faldbakken. Lest 3/4. God krim, men jeg holder en knapp på Fred Vargas likevel. Spist pizza på restaurant Pinocchio inne på kjøpesenteret. Høres veldig SYDEN ut, og ser veldig SYDEN ut, men pizzaen var god. Så selv om reklamen er harry, er det mye god mat her. I går kveld spiste jeg på en litt finere (her er det egentlig trykk på litt for prisene er bare ubetydelig høyere) restaurant i ett av de store appartementskompleksene. Den var stæsja opp med noen gamle ploger ol, som fikk meg til å tenke "er ikke dette litt forrige århundre, da"?. Men det var hyggelig stemning og fullt av folk, og god mat (bortsett fra grønnsakene, som var overkokte og godt kunne kommet fra en frysepose). Men kanarisk geitost (kelneren fortalte at geit var veldig typisk for kanariøyene) til forrett var knallbra, og det samme vil jeg si om kotelettene av små lam (ca en munnfull per kotelett). Så det var et ok bekjentskap.

Når en bare har selskap med seg selv på restaurant, går tankene hit og dit, og i dag ble jeg sittende og lure på hvordan det kan ha seg at for mange norske turister, er det fremste kjennetegnet på at de befinner seg i et kulturelt utviklet område, at det finnes tannpirkere på bordet? Mens de fleste andre europeere vil plassere det å grave seg i kjeften med en pinne på linje med å slurpe, rape osv ved bordet. Man vet det er god tone i enkelte fremmede kulturer, som i Japan og Kina, men ikke her i Europa, da. Tenker europeere flest. Det anses på linje med å ta av seg skotøyet og lufte tåfisen ute blant folk. Man gjør bare ikke slikt. (Læreren fra Vigevane (roman) hadde en kone, som når hun møtte ufine øvrighetspersoner, tenkte "De har tær de også". Hun hadde aldri sett en manns tær, utenom ektemannens i visse situasjoner, og dette var en måte å ufarliggjøre dem på.) Ikke rart de italienske signoraene rynker på nesa av hordene med sandalkledde nordboere. Tror det er lettere for dem å godta damepupper på stranda, enn mannetær på restaurantene!

Las Palmas unndro seg SYDEN-kategorien etter min mening, og var seg selv. Men i dag er vi tilbake til Puerto Rico og her kommer dagens SYDEN:

Jeg har prøvd et par ganger å bare klikke i vei rundt meg når jeg er på stranda, for å se om det dukker opp noen morsomme snap-shots, men det er ikke så lett å bare satse på flaks. Jeg bruker heller ikke bilder på nett av identifiserbare mennesker, så det må være noe annet enn ansiktet som skaper interessen, og det innsnevrer også utvalget, som fremdeles egentlig er 0. Men dette bildet illustrerer problemet:

Og så er det dagens katter da:

Gran Canaria 2011-7

2011-01-15T01:35:00.003+01:00

Har nettopp kommet tilbake fra et døgn i Las Palmas. Som i fjor bodde jeg i rett ved strandpromenaden Las Canteras, og jeg utnevner den til den mest sjarmerende jeg vet om av sorten. Stranda ligger på nordvestsiden av Las Palmas, som utgjør det nordøstre hjørnet av Gran Canaria, diagonalt over øya fra Puerto Rico. Las Palmas ble grunnlagt etter at spanjolene hadde beseiret urbefolkningen, guanchene i 1487. Innbyggertallet er 381 847. Det er mindre enn Oslo, men de to byene har til felles at tross småbystørrelse i europeisk og global sammenhang, så har de en utpreget byfølelse. Og de har nærhet til natur som bonus.

Stranda er 2,2 km lang og beskyttes av en rad med rev. Uten disse revene ville stranda blitt vasket bort av bølger. De oppsto på et tidspunkt da tilførsel av ferskvann skapte vilkår for forsteining av sandmassene, som på det tidspunktet lå der hvor revene er nå. Revene har vært mye større og tidligere het Cantera "stranda ved revene" (glemt det spanske navnet), men så ble det på et tidspunkt tatt ut mye stein til byggevirksomhet (Cantera = steinbrudd) og navnet skiftet til Playa de las Canteras. Sørvestsida regnes som en av de beste surfestrendene i Europa. Jeg så mange surfere ute i går ettermiddag, og gjorde noen forsøk på å fange dem med fotoapparatet. Med lav sol avsløres en av svakhetene ved mitt ellers utmerkede kompaktkamera; det har ikke søkervindu, og noen ganger er det umulig å se på skjermen. Det ble mange bilder av vann, og det er fint det også, men målet mitt denne gangen var å få med en som faktisk surfet på bølgen. Avstanden var selvsagt altfor stor, men se nøye så går det an å fastslå at de er der i alle fall:

På promenaden er det liv døgnet rundt. Det er restauranter, barer, iskrembarer, kafeteriaer osv hele veien. Og hoteller. I gatene innenfor er det alle slags butikker fra dagligvare til møbler til sexleketøy, treningssentre, flere hoteller og barer, prostituerte på visse hjørner (heldigvis ikke så innpåslitne som i Oslo og Barcelona f eks) og helt sikkert mye annet som jeg ikke har oppdaget.

Strandpromenaden Paseo de las Canteras er stedet for å se og bli sett. Jeg satt ved et fortausbord på en bar og betraktet de som passerte, og der var det mye å hente til en "byvandrertypologi" (jf fjorårets blogg med trim- og strandtypologi), men i denne omgang får det holde med å presentere Mr Cool: Mann på min egen alder, tynn (enda tynnere enn jeg noen gang har vært), 2 mm hår på hodet, kledd i skinnende mørk grå trikot (stillongs?), smårutete kortbukse (hot-pants?) i svart og hvitt, sølvsusp utapå shortsen og sølvfarget høretelefon, dansende avgårde, ett trinn hit og ett trinn dit, til musikken fra MP3(4?)-spilleren han holdt i hånden. Mens han kikket seg rundt for å se hvilket inntrykk han gjorde. Jeg torde ikke opprette blikkontakt. Han var den eneste i denne kategorien (hvilken nå det er). Men det var mange trimmere, og mange veltrente kropper av alle kjønn. Og noen veldig lite veltrente, som dissa ivei like fornøyde. Jeg tar med et par bilder. Ikke av Mr Cool. Jeg hadde ikke åndsnærværelse til å få fram apparatet.

Se på posituren til damen nederst til høyre. Hun sto slik, uten å bevege seg i mellom en halv og en time. Så nikket hun med hendene foran seg, japansk stil, og gikk derfra.

Og stranda er heldøgns:

Gran Canaria 2011-6

2011-01-12T22:47:00.002+01:00

Været: Sol, 24 grader, lett ettermiddagsbris.
Aktivitet: Litt sen frokost (sov litt lenger, snakket om katter med en dame som var ute og matet de lokale eksemplarene, fant min vanlige butikk stengt så det ble ekstrarunde etter rundstykker), leste VG og begynte på krim av Knut Faldbakken, fjelltur (som kom i gang minst en time for seint; sola på det høyeste), lunsj, restitusjon, og mer restitusjon.

Fjellturen tok på litt. Jeg gikk i stekende sol, fant ikke stien opp der jeg trodde den skulle være. Fant en annen etter litt leting og opp- og nedgåing. Det var nokså bratt et stykke der, og jeg begynte å bli skjelven i bena av anstrengelse (dessuten på slutten av virketida for dagens første Madopar; tok en til, men det varer en halv time før virkningen kommer; jeg er virkelig medisinavhengig). Det var et lite øyeblikk der hvor jeg lurte på om jeg hadde gjort noe dumt, men jeg kom meg opp.
Og jeg hadde med både vann og frukt, så da det flatet ut litt, tok jeg en spise- og drikkepause, og følte meg i fin form igjen. Stien førte til den norske hagen der jeg også var i fjor, så jeg visste om en lettere vei derfra og ned igjen. Mange folk ute på tur i dag. Noen på et arrangert opplegg, og mange på egen hånd. Og alle var norske (tror faktisk alle er korrekt; man hilser jo i fjellet, og jeg hørte bare norsk "hei") Mange på min egen alder og over, så jeg gjorde meg noen tanker om formen (men jeg har jo sykdommen som unnskyldning, trøster jeg meg selv, vel vitende om at det er nokså mange i alder 59 og oppover som har helseplager av ett eller annet slag). Nok om det.

I tillegg til det helsemessige, at det er god trening, er en fjelltur også i all hovedsak Gran Canaria og ikke SYDEN. Og det tiltaler meg. Dagens Gran Canaria natur:

Dessuten traff jeg en flokk geiter. I går spiste jeg en av kameratene deres, noe de var lykkelig uvitende om. Dagens Gran Canaria 2: Herr og fru geit:

Det er mange spor etter mennesker i fjellet, og de fleste av dem er Gran Canaria, men den norske hagen får æren av å bli dagens SYDEN:

Jeg er imponert over det arbeidet en seg er gjort av mennesker her: Jeg kommenterte disse rennene i fjor:

Og så oppdaget jeg disse rennene for å lede regnvann, som lå som et fiskegarnmønster i fjellsidene. Hver annen meter er det åpning til sidene ca fem cm over bunnen, slik at vannet blir spredd utover fjellsida kontrollert. Ganske imponerende. Her ligger det ikke få arbeidstimer.
Rennene går altså nedover fjellsida. Med jevne mellomrom er det også lagt opp små jordvoller på tvers, som fordeler vannet inn i rennene.

I tillegg er det steder der fjellsiden er terassert. Imponerende det også. Vi har gode eksempler på steinflytting i Norge også, men dette står ikke tilbake på noen måte. Dagens Gran Canria 3: ARBEIDET

Og så dagens katt nr 1 og 2:

Gran Canaria 2011-5

2011-01-12T00:30:00.001+01:00

Været: Sol, 25 grader, enkelte lette skyer i ettermiddag
Aktivitet: Gåtur med staver, bad i sjøen, frokost, stranda med bok (krim Fred Vargas), liten runde med fotoapparat, lunsj hjemme, nettsurf etter diverse opplysninger, liten blund, middag i byen. (Geit i brun saus, = Gran Canaria, ikke SYDEN, kelneren spurte opp igjen et par ganger for sikkerhets skyld)

Når en er alene, hender det ikke så sjelden at det er stille her hos meg, men en del mer og mindre høyrøstet prat i nærheten. Alle dører er jo oppe hele tida og folk sitter mye ute. Da er det vanskelig å ikke lytte. Det er ikke pent, men vanskelig å unngå.
Her er det to ungdommelige (under 30) grupper i nærheten, en gjeng gutter og en gjeng jenter. Så langt jeg har kunnet registrere har de ikke funnet hverandre ennå. Guttenes samtaler er lite overraskende: Om hvor mye de har drukket. Fotball. Jenter de kunne ha møtt. Størst / minst av ett eller annet. Det overraskende med jentenes samtale, er at jeg ikke skjønner hva de sier. De snakker norsk (som guttene), og hvert enkelt ord er klart uttalt og forstått. Men hva betyr det:
- Altså så du den.. Å herregud jeg tenkte .. er det sant?
- Men det var jo ikke så gæ'rnt heller..
- Jo, det går jo ikke an... ble bare stående sånn og ..
- Det er jo ganske vanlig da..
- Vanlig!? Nå høres du akkurat ut som mora di da...
- NEI?! Hun vet jo ikke hva det heter en gang! Og du bare.. Lite sykt da! Forresten ..
- Men dere, hør her: Den greia..
- Ja, var ikke det sykt? Når han liksom.. Jeg bare...
- Og sånn som han andre flira
- Helt på styr liksom
- Men mente de..?
- Neida..
- Jo, det tror jeg
- Hvorfor det?
- Klart det! Du så jo det: Han bare .. og det er jo ikke akkurat til å misforstå?
- Hæ!? Det var jo ikke det han sa.. Da ville han jo bare .. sånn .. og så... ikke sant?
- Javel. Kanskje jeg hørte feil, da. Men den var iallfall ikke fin!
- Nei, enig!

Og det høres egentlig ut som helt normale jenter!

Over til dagens bilder:

Dagens katt:

Dagens SYDEN 1:

Dagens SYDEN 2:

Spekulerer videre på hva som er Gran Canaria i det jeg ser (og ikke SYDEN). Er for eksempel alle blomstene jeg ser SYDEN eller Gran Canaria? Mitt nettsøk ga som resultat at de fleste av de store, fargesprakende blomstene som dekorerer Puerto Rico og de andre turiststedene er importerte. Om vi av den grunn heller mot SYDEN, er jeg usikker på. Hvordan er det med blomstene som dekorerer Porsgrunn sommertid? Mye importert, men det er vel norsk i den forstand at det er vi som importerer og legger til rette for at de skal klare seg i Norge. Heller mot Gran Canaria? Jeg tar i alle fall med en blomst.
Dagens Gran Canaria (?):

Gran Canaria 2011-4

2011-01-11T01:19:00.001+01:00

Været: Sol 24 grader
Aktivitet: Frokost, stranda; lese, bade, spasertur hjem med fotoapparatet klart for SYDEN-motiver, lunsj hjemme; omelett med pølse og tomat (og en øl), lese i solveggen, liten blund på sofaen, gåtur som ble lengre og mer opp og ned enn planlagt, så jeg var sliten da jeg kom hjem (pluss mer vondt fotsålene, som startet i går, og var grunnen til at jeg skulle ta det pent i dag. Jeg var på jakt etter starten på en av fjellrutene, som jeg fikk forklart av noen i fjor. Tror jeg fant den.), kveldsmat; brød og ost, kaffe og en knert brandy, sortere bilder.

Og sorteringen ga dette resultatet:

Dagens katt:

Dagens SYDEN:

Og jeg tar med dagens SYDEN nr 2:

Mens jeg gikk der på jakt etter SYDEN begynte jeg også å tenke på Gran Canaria. Jeg er vant til å reise til et sted og da er det naturlig å se etter hva stedet er for noe. Nå har jeg nettopp fortalt at Puerto Rico ikke er noe annet enn turiststedet SYDEN avdeling Puerto Rico. Så det er mer naturlig å lete etter Gran Canaria f eks i Las Palmas. Men kan det ha sneket seg inn noe Gran Canaria i Puerto Rico også? Ja, det har det. En ting har jeg allerede nevnt: De er gode til å lage fisk. Og når de serverer fisk, bruker de også i stor grad fast tilbehør: Råkostsalat, saltkokte poteter (med skall på slik at de kommer med et saltlag på det) og en rød saus som jeg ikke helt har funnet ut av ingrediensene i ennå. Men så har jeg lagt merke til en ting til: De er rå til å bygge murer! Og det lyser kvalitet av de fleste av dem. Det samme med steinsettinger rundt vann- og avløpsrør som snor seg langs fjellsidene her. Det er fryktelig bratt og krevende å bygge. Og jeg er sikker på at de i hovedsak har stolt på sine egne kunnskaper i dette arbeidet. Nå er jeg litt på tynn is, for dette er ikke noe jeg kan mye om. Men når en går og ser på store og små murer, blir en slått av at de har noen fellestrekk i hvordan steiner settes. Som ikke er helt unikt her, men med en viss Kanaristil er min påstand.

Dagens MUR 1 og 2:

Gran Canaria 2011-3

2011-01-09T22:21:00.005+01:00

Dagens vær: Sol. 25 grader (+) midt på dagen. Lett bris.
Dagens aktiviteter:
8.15-10 Morgentur og morgenbad
10-11 Frokost
11-14 Tur i byen. Tok noen bilder. Kjøpte ny badebukse (med sikker nøkkeloppbevaring), ny kaffekoker og badehåndkle. Det jeg egentlig skulle ha, var en lav, liten strandstol, som jeg kan bære til og fra leiligheten. Men det viste seg å ikke være så lett. Mange butikker med strandutstyr av diverse slag. Men ikke strandstol. Ett sted hadde de ikke igjen. På det store senteret midt i byen henviste de til butikker ved stranda. Jeg så ingen der heller, og spurte i det som så ut til å være den mest velassorterte butikken.

- Do you have a beach chair?
- No.
- Do you know where I can get one?
- Buy or rent?
- Buy
- I don't think you will find it!
- No? Just one of these small ones. Not like they rent on the beach...
Skuldertrekning og et litt unnskyldende smil.
- Perhaps in the shopping-center on the other side of the beach...
Det var der de var utsolgt.
Så butikkene er solidariske med strandstolutleierne. Vi skal gjøre vår plikt som turister og leie stoler og parasoller og handle på strandbaren.
Men der går grensa for min turisttilpasning. Mitt første møte med denne strandeiertkulturen var i Rimini i 1983, og den provoserte min norske allemannsrettsfølelse så mye at jeg aldri har kommet over det. Selv om jeg forstår at det er min plikt som turist å legge igjen penger. Og i min interesse å gjøre det. Men plass på stranda kjøper jeg ikke! Aldri.
14-15 I døråpningen i leiligheten med VG
15-17 Lunsj på moloen: Paella (m piña colada, søndagstilbud) og hvitvin

17- Hjemme. Lest litt, pratet med nabo, skrevet noen e-poster, sjekket nyheter og værmelding for Porsgrunn (litt mindre snø enn det så ut til da jeg reiste?) og Puerto Rico (20 grader og sol ti dager framover :-) ), sett på dagens bilder, nå blogg

Jeg har funnet ut at jeg må ha noen bildetemaer å lete etter. Etter å ha hørt diverse kattevræl/ul/hyl/pip den første natta, og fordi katter er en gjenganger på turiststeder, og fordi jeg liker katter, er KATT tema nr 1 og dagens katt er denne:

Den koste seg i solen på min vei til en av butikkene i dag. Litt skeptisk, men brydde seg ellers ikke så mye om meg.

Det andre temaet vil jeg kalle Syden. Jeg har lurt lenge på hvor Syden er. Dvs jeg vet om mange steder som er i Syden, i Italia, Spania, Hellas osv. Men jeg er veldig usikker på grensene. Tyrkia er vel med. Egypt er jeg usikker på. Nord-Afrika ellers? Marokko kanskje? Hva med Thailand? Hawaii er vel ikke med?
Jeg har reist en del i Italia og Spania, og vært på badeturiststeder, men jeg har aldri vært i "Syden". Før nå. Dette er jo originalen. Jeg er på sydentur. Basta.

En av bøkene jeg har med er Distinksjonen av Pierre Bourdieu. Han skriver litt kronglete synes jeg, men jeg har (på bakgrunn av rask lesing i dag, og ting jeg har hørt før) oppfattet at et sentralt poeng hos ham er at klassedelingen i dagens samfunn ikke bare handler om økonomisk makt (som Marx baserte sine klasseanalyser på) men også om symbolsk makt. Og den springer ut av at noen forvalter retten til å definere hva som er god smak og ikke. Denne retten er delvis knyttet til utdanning, og spesielt vi som er lærere bruker utdanning til å legitimere vår oppfatning av den gode smak. Som lærer på grunnskolenivå er jeg ikke så veldig høyt på rangstigen, men i følge Bourdieu strever jeg for å hevde meg på dette feltet, og styrker det litt svake utgangspunktet med lærerskole og ikke lektornivå, med å demonstrere kunnskap om kunst, kultur osv. (Jeg merker meg bl a at min favorittmaler, Peter Breugel, nevnes som en de med mest symbolsk makt vil like. Så får det heller være at jeg har musikksmak som arbeiderklassen!) Men de som vil lese mine bloggskriverier med Bordieu-øyne, vil finne en god del eksempler på at jeg markerer en kulturell smak som ikke er typisk for flertallet i industrikommunen Porsgrunn.

Og beskrivelsene mine av turistindustristedet Puerto Rico og enkelte av mine medturister, faller inn i samme kategori. Det skjønner jeg. Men det er ikke så lett å være helt konkret på hva det er jeg ikke liker. Og i følge Bordieu er det mye her som bare er innforstått. Så dermed prøver jeg å ta bilder her i Puerto Rico som for meg er bilder av SYDEN. (Med en slags negativ undertone, men ikke slik at jeg nødvendigvis kan forklare i alle tilfeller hvorfor det er noe galt ... Hvis det er noe galt .. Jeg bare harsellerer litt... Skjønner?) Uansett. Her kommer dagens SYDEN:

Gran Canaria 2011-2

2011-01-09T01:16:00.003+01:00

Målsetting nr en er allerede oppnådd: Kroppen fungerer mye bedre, og jeg har knapt hatt vondt i ryggen i hele dag. Mens det var mer og mindre kontinuerlig vondt etter 2 mnd med kulde hjemme. Parkinson og kulde er en stygg kombinasjon. Som jeg har nevnt før.

Og fordi jeg hovedsaklig bare er ute etter varme og hvile synes jeg Puerto Rico, Gran Canaria er et ok sted. På tross av at jeg i mitt tidligere liv som frisk, ville skydd det som pesten.
Verdens mest typiske turiststed. Før 1968 så det slik ut:

Så dura de inn med bulldosere og det som skulle til: Sprengte ut en passende slette og ei strand, la en molo og kjørte på sand fra Maspalomas. Ikke en eneste "typisk et eller annet" bygning å ta vare på. Første gang gikk lurte jeg på hva som var den "opprinnelige bebyggelsen. Fant ikke noe som lignet. Hvor bodde de gamle fiskerne eller hva de nå var? Tenkte jeg før jeg søkte litt på nettet og fant ut at det er jeg som er den opprinnelige innbyggeren. Sammen med alle de andre. Jeg tror nordmenn er i flertall. Nordmenn og -kvinner med gjennomsnittsalder 65+. Og noen unge. Som han som spydde fra 3. etasje så det klasket i bakken noen meter fra leiligheten min. Og han jeg hørt gråte og mumle et kvinnenavn mens han krafset etter veggen på leiting etter en dør i natt en gang var nok også godt under 60. Men dette er unntakene. Det går sort sett noenlunde stille for seg. Selv om også vi litt opp i åra vet å nyte billig alkohol.

Ellers er turistenes smak tolket dithen at shoppingsenteret består av ørten butikker som selger klokker, fotoutstyr, smykker, parfyme, badeleker, vesker og juggel, juggel, juggel pluss klær og mat. Og restauranter og barer. Som reklamerer med "western" menu. Dvs biff og annet kjøtt, som de fleste kan få bedre hjemme. Noen reklamerer for kanarisk kjøkken, og serverer det de kan. Da blir det også godt. Jeg hadde sjøtunge i smørsaus i kveld. Herlig.

Men det er en fin strand. Og 25 varmegrader er veldig behagelig. Og jeg har en grei leilighet. Så dermed er jeg turist-turist, og ikke "på-jakt-etter-noe"-turist. Og gjør de vanlige tingene: Kjøper rundstykker til frokost i "min" butikk. Går til de samme restaurantene. Hører nitimen fra PCen til frokost og Spotify mens jeg skriver. Ikke en eneste spennende opplevelse. Det villeste jeg har tenkt å foreta meg, er en tur til Las Palmas. Ellers skal spenningen sikres av litteratur. Er i gang med Læreren fra Vigevano av Lucio Mastronardi. Den fanget øyet mitt på biblioteket. Virker lovende.

Så dagen oppsummert: Sen frokost, handle basisvarer (brød og vin og litt til), litt utpakking og rigge seg til med lyd fra PC til stereoanlegg osv, ligge / sitte på terassen og lese, ut og spise, hjem og sjekke nyheter, mail og skrive blogg, og så er det snart kvelden. Så uspennende. Så behagelig. (Men litt kjedelig. Så jeg må i alle fall finne noe å jakte på med fotoapparatet.)

Gran Canaria 2011-1

2011-01-08T01:26:00.001+01:00

Ankom Puerto Rico 22.30 lokal tid (23.30 hjemme). Temperatur 20 grader. Fant min leilighet, samme som i fjor. Skiftet til lettere tøy, sandaler på bena. Spaserte ned til den nattåpne fortausbaren, og kjøpte take-away pizza og øl. Ikke gourmet, men glimrende nattmat etter 5 timer i fly pluss en time buss (for selve reisen blir mer og mer slitsom for en gammel parkinsonkropp. Men jeg kommer fram uten varig men.) Så nå (kl 24.00) sitter jeg her og spiser, sjekker nettforbindelsen, som virker som dere skjønner .... og koser meg. Av hensyn til lesere som forbereder seg mentalt på en ny halvmeter snø, eller på andre måter føler vinteren som en byrde, skal jeg ikke gå i detalj med skildringer av følelsen av å sitte i døråpningen klokken tolv om kvelden og kjenne fløyelsmyk luft sakte kjøle ned en litt for varm leilighet, men jeg angrer ikke på at jeg tok turen. Så mye kan jeg si! :-)))

Rett i taket!

2011-01-04T22:41:00.001+01:00

- Nå står du litt krokete igjen, sier fruen. (Av og til)
- Å hold ....!! Sier jeg aldri.
Men enkelte ganger, når jeg står der med verkende rygg og ikke for alle gode råd i hele verden klarer å rette meg ut, så tenker jeg noen velformede ord som kunne passet for anledningen.

- Hmf.., sier jeg i stedet og finner et sted å legge meg nedpå. Et par minutter er ofte nok. Så er jeg rett som en strek igjen (dvs en en strek som knekker 2-5 grader og ikke 10).

De fleste dager begynner i posisjon 170 grader. Etter dusj har jeg (i alle fall på hverdager som følger rutinene) en runde meg diverse tøyninger som bringer meg i taket. Det vil si at jeg når mitt normale høydemål, som er ganske klart definert: Soverommet har litt lavt tak. Når jeg strekker meg helt ut, kan jeg legge oversiden av fingrene mot taket slik at innerste knoke på langfingeren mangler en halv cm på å nå opp. I posisjonen jeg anslår til 170 grader, er jeg to cm fra taket med fingerspissene.

1. nyttårsdag manglet jeg fire cm på å nå opp etter at øvelsene var gjennomført. 2. nyttårsdag manglet jeg fem. I går 2. I dag rett i taket! Full lengde etter øvelser.

Jeg trekker to konklusjoner: Kulde er så ille som jeg har sagt flere ganger! Den har mye av skylda. Men i tillegg: Det er ikke lurt å skofte øvelsene på fridager. Og denne lærdommen tar jeg med til Gran Canaria på fredag. (Sjekket Yr: Hele første uka 20-22 + og sol) Jeg bare konstaterer nøkternt at jeg tror det er sunt for meg med en slik tur. (Og bobler av fryd innvendig!)

Forsetter

2010-12-30T01:35:00.000+01:00

Det er snart nyttår og tid for nye forsetter. Men hvordan gikk det med de gamle? Jeg har ofte litt mange forsetter, og da er det lett miste fokus. Hvis jeg blar litt bakover i bloggen, finner jeg noen av dem:

Gå med staver så ofte som mulig.
Reise til varmen hver januar.
Lese Knausgård
Ha gode målepunkter i forhold til utvikling av parkinsonsymptomer.
Bli ferdig med dusj på hytta og verksted i uthuset
Fortsette å ville mye og ha høye mål, men samtidig balansere det mot de grensene sykdommen setter.
Skrive blogginnlegg med jevne mellomrom. Siste prosjekt: Min skolehistorie.
Bevare humøret selv om parkinson av og til skaper noen utrolig irriterende symptomer

Raskt oppsummert:

Sklei ut i høst
No problem. Reiser 7. januar og gleder meg stort!
Check!
Jaaa.... Og det går pt nedover. Men jeg regner det som en mørke- (og kulde-!!)tidsdepresjon, og dermed forbigående.
Check!! (Verkstedet er flittig brukt. Svarer 100 prosent til forventningene)
???? Prøver...
Det har gått litt trått i det siste, og jeg skylder på kulda. Den trekker energien ut av meg. *
Ditto.

* Er fornøyd med starten på Min skolehistorie, men kjenner at det tukler seg litt ved inngangen til ungdomsskolen. Det er så mye å si skolehistorisk om dette, som mange har sagt godt før meg. Og mitt eget liv gikk inn i en ungdomstid som ..... jeg synes er vanskelig å beskrive enkelt. Men det kommer.

Forsetter for 2011:

Prioritere bedre
Gi f... i kulda!
Trene allsidig og regelmessig
Lese god skjønnlitteratur
Fortsette leken med bilder, som jeg i det siste har brukt litt tid på. (I stedet for gå tur eller andre uteaktiviteter)
Skrive

25% færre punkter enn i 2010. Punkt en så godt som innfridd vil jeg si.

Lek med bilder handler om muligheter i bildebehandling (bruker mest Photoshop Elements). Det er flust med muligheter til å leke seg bort i tull og tøys og det kan være diskutabelt om bildene blir bedre. Jeg har bla prøvd få til et uttrykk med grafiske effekter, og det siste produktet er jeg foreløpig fornøyd med. Det ble ferdig i dag, så kanskje jeg mener noe annet til neste år, men sånn ser det ut i alle fall:

Upraktisk 21: VARM MEG!!

2010-12-08T22:39:00.004+01:00

Jeg har sikker nevnt det før. Og jeg kommer til å gjenta det. Kulde er noe skitt! Etter tre-fire uker med stabil sprengkulde, er jeg sprengferdig med hele greia. Alle mine forsett om en optimistisk tilnærming faller til grunnen, og jeg har en konstant stemme inne i hodet: -"Så j.. kaldt! Urettferdig! Hvis noen sitter og dirigerer dette er de fulle av f..! Det må ta slutt snart! Yr lover stadig vekk mildere. Bare jug!"
Blir sliten av å høre meg selv. Hva er problemet? Mye!:
- Våkner hver morgen med en ny tilstivnet muskel. (En tå, eller en millimeter hud i nakken, som ikke er dekket av dyne og stivner i protest mot kald trekk)
- Det tar lengre og lengre tid om morgenen å strekke ut lemmer, justere holdning og ha mykhet nok til å kle på seg.
- Masse klesplagg må på før jeg kan gå ut. Og det skjer med seeeeene bevegelser og kløning med å finne den andre armen, få knapper inn i sine respektive hull, dra fire lag på overkroppen i relative posisjoner slik at de ikke motarbeider og krøller hverandre for mye og er innenfor fruens standard for kledd (og dermed unngå å bli dradd i nok en gang), stå på ett bein og nå langt nok ned til å dra på støvlettene ...
- Bare bløff! Vi bruker skojern!
- Det hender da at vi prøver!
- Og lykkes ...?
- Siste gang i oktober. Nei, en sko 10. november!!
Uansett hvem som juger akkurat nå: Det tar tid å kle på seg.
- Endelig ute er ganglaget som en dårlig animert mumie, på grunn av kulda som trykker ubarmhjertig mot kroppen. Armbevegelser er utelukket. Ligger klistret inntil kroppen.
- I tillegg tripper jeg forsiktig for ikke å falle på glatta, og stivner enda mer.
- Etter 30 minutter ute kramper tærne seg.
- Kontoret blir bare nesten varmt, og jeg er bare halvtint når jeg stavrer ut i mørket etter arbeidstid.
- På møterommet trekker det kaldt fra vinduene, og jeg får skjelven så det er vanskelig å holde kaffekoppen.
Og forøvrig mener jeg kulde bør forbys!

Jeg inviterer derfor alle til å delta i folkebevegelsen VARM MEG! (VærAksjonen Redd Meg og Mine fra EnergiGnierne). Aksjonen har følgende krav / forslag:
- Vintersesongen skal i framtida tidligst innledes 23. desember og avvikles senest ved utgangen av uke 8.
- Perioder med bare blå tall på termometeret begrenses til maksimalt 14 dager.
- Ny kuldeperiode kan tidligst innledes etter 14 dager med mildvær.
- Det absolutte nullpunkt flyttes fra minus 273,15 til minus 10.
- Eventuelle klimamessige konsekvenser av nytt absolutt nullpunkt henvises til de internasjonale klimatoppmøtene, og ventes dermed ikke å ha effekt i overskuelig framtid.
- Alle med kronisk sykdom, eldre og uføre, barn under fire år, arbeidsløse, uteliggere, fattige og andre vanskeligstilte tildeles temperaturkvoter på 100 dagsgrader per år. (1 dagsgrad = 1 grad celsius varmeøkning i 12 timer lokalt, dvs i 50 meters omkrets rundt eget bosted / oppholdssted)
- Temperaturkvotene skal etter nærmere fastsatte regler kunne omsettes, slik at de utsatte gruppene som mottar disse, eventuelt kan prioritere å øke kjøpekraften og dra til Syden i stedet. Eller kjøpe seg en dram. Tiltaket kan også vise seg å få viktige konsekvenser for fattigdomsbekjempelsen.
- Nordavind henvises til Nord-Norge.
- Produktet av temperatur ganger vindstyrke får en maksimumsgrense på 50 sekundmetergrader.
- For polfarere, skientusiaster, snøfanatikere, isfiskere og andre masochister opprettes egne reservater i utvalgte områder. Sør-Østlandet anses som uegnet for slike.

MIN SKOLEHISTORIE 5: Brevik

2010-12-05T21:17:00.001+01:00

1964. Første skritt fra Sandøya, og ut i verden. Jeg begynner i 7. klasse i Brevik. En småby, nylig sammenslått med Eidanger (der Sandøya hørte til) og Porsgrunn til Porsgrunn kommune. En småby, men med sterk identitet. Og viktig for meg: Med en fulldelt skole.
Litt større forhold enn der jeg kom fra. Faren min var styrer, så det ble nok lagt en viss vekt på blant medelevene, men var ikke så langt framme i min bevissthet. Jeg forholdt meg til lærerne i klassen, og ble for første gang oppmerksom på at det finnes gode og mindre gode utgaver. De dårlige kjente man på at det var bråk i timene deres. Også et nytt fenomen for meg. Det hadde vært konflikter på Sandøya også (og tøffe nok; husker da en sto på taket og kastet takstein ned i skolegården) , men ikke "bråk". Jeg deltok ikke. Det var bare ikke aktuelt. Jeg skjønte ikke hvorfor de bråkte, eller hva jeg eventuelt skulle oppnå ved å delta. Etterhvert skjønte jeg jo at de som gikk i spissen og var frekkest, fikk en viss status, men det tilhørte ikke mitt repertoar. Jeg lærte også hvor jeg kunne delta i statuskonkurranse; jeg kunne være "flink". Den første gangen vi fikk tilbake stiler i norsk, fikk jeg positiv omtale av læreren, og i friminuttet etterpå hørte jeg. "Du trur vel du kan konkurrere med Ole, du nå?" "??..." Umiddelbart skjønte jeg ingenting. Hverken hva det var med Ole, eller hva jeg hadde med ham å gjøre. Men jeg lærte nokså snart at noen konkurrerte om å være flinke, og der var Ole nr 1, ikke kom og tro noe annet, og så var rekkefølgen deretter noe uklar. Bortsett fra at jeg ganske raskt plasserte med som nr 2, og delte toppen i noen fag.

Jeg hører stadig vekk fra folk i min generasjon at vi hadde så stor respekt for lærerne. Det må jo være rein historieforfalskning.
- Ææh - .. Gjør vi alle utom oss selv til løgnere, nå? Riktignok har vi utnevnt oss selv til å være skoleflinke, men nå begynner vi å bli litt høye på pæra, eller ...?
- Det er jo faktisk slik at fortellingene om nær og fjern historie endrer seg med tida, og den kollektive hukommelsen er til tider ikke helt nøytral og objektiv. Se hvordan diskusjonen går om krigen: Først var det rein glorifisering av all motstandskamp i Norge, mens det nå kommer fram viktige nyanseringer.
- Så vi skal rette opp en glorifiserende kollektiv hukommelse om den norske skolen på 50- og 60-tallet?
- Ja.
- Hm.

Det er riktig at mange hadde respekt for lærerne, i den forstand at de ikke åpenbart brøt reglene i redsel for å bli straffet. Men å bryte reglene uten å bli oppdaget, var helt akseptert og sett på som normalt. Og så var det forskjell på hvor stor risiko den enkelte var villig til å ta i forhold til å bli oppdaget. Noen trosset reglene og var i åpen konflikt med lærere. Og noen lærere var mer utsatt enn andre. Når jeg tenker tilbake på enkelte episoder, med egen lærererfaring som ballast, slår det meg hvor hårfin grensen er mellom tøffhet og parodi i lærerrollen. Og at ukontrollert sinne uavvendelig havner i parodien. (Jeg har også praktisert overlæringens prinsipper ved å miste kontrollen selv noen ganger, så dette har jeg nå veldig klart for meg.) Det skal også sies at jeg har lært meg å bruke kontrollert sinne i visse situasjoner. Kjenne at sinnet vokser og nærmer seg et smell, og så likevel la kunnskapen om rett og galt, fornuftig og ufornuftig styre. Det er en balansegang og en nødløsning, men noen ganger å foretrekke framfor å miste kontrollen. Jeg har bevart bildet av en av lærerne mine i Brevik som knakk pekestokken over kateteret, og ble ledd ut. (Hadde han enda hatt verdigheten til å gå litt tidligere og knekket den mot drikkefontenen i skolegården!) Det er ikke noe pent bilde, og han var ferdig som autoritet. Kunsten å bruke kontrollert sinne ble klarest og best forklart for meg av en elev i 2. klasse. Jeg var klassestyrer (mitt eneste forsøk med så små elever) og det var en ressurssterk, flott men ikke helt enkel samling individer. Noen av dem var virkelig enere på noen områder; gode fortellere skriftlig og muntlig, sosiale ledere, fysisk styrke og kroppskontroll. En dag kom vi inn på at dette at noen var flinke til noe. Utgangspunktet var at en hadde lest opp en god fortelling og fikk skryt både av meg og andre elever. Og så begynte praten å gå om hvem som var flinke til ulike ting. Min innskytelse var å stoppe før noen kom begynte på motsatsen; hvem som ikke var flinke til ett eller annet. Men uten å stemple temaet som "farlig", så jeg lot et par til slippe til. Og en av dem utpekte klassens flinkeste på alle områder, en gutt som i min verden var, absolutt en oppvakt kar, men egentlig ikke topp i noe annet enn å være leder. Men han var ubestridt leder i klassen, så jeg klarte ikke å motstå fristelsen til å la ham kommentere dette, og han bekreftet at han var den flinkeste til det meste. "Javel," sa jeg, "og hvordan vet du det?" "Hvis noen sier noe annet, så tar jeg dem." Sa han rolig og belærende. "Javel," sa jeg igjen, og måtte spørre: "Men det er jo mange andre også som er sterke her. Hva skjer hvis det kommer flere som ikke vil høre på deg, da?" "Da bare kjenner jeg at jeg kan bli så sinna, så sinna at jeg blir sterkere enn alle sammen. Og da tør de ikke å prøve." Fremdeles like rolig belærende, mens resten av klassen nikket. Sånn var det.

I Brevik lærte jeg også at det var noe som hette erting (nå mobbing). Jeg var så naiv at jeg ikke så hva som foregikk i starten. Men litt ut på høsten kom klasseforstanderen bort til meg i et friminutt, så veldig alvorlig ut i ansiktet, og sa han ville snakke litt med meg om Anne. Anne? Snakke med meg?? Jeg hadde knapt vekslet ord med henne. Så jeg så ut som et stort spørsmålstegn, men han tok høyde for at jeg kunne spille, og fortsatte: "Ja, du vet at hun blir ertet en god del. Har du vært med på det?" "Blir hun ertet?? Hvorfor det?" Han ble raskt overbevist om at jeg ikke kunne se så dum og himmelfallen ut uten at det var ekte, og fortsatte til neste elev. Så langt jeg klarte å forstå, virket hans inngripen positivt for Anne. Senere fikk andre gjennomgå, og jeg så hva som skjedde, men forble tilskuer til dette også.

Så det som står klarest for meg som læringsresultater fra Brevik, er kjennskapet til:
- konkurransen om å være flink
- konkurransen om å være tøff
- bråk i timene
- dårlige lærere
- mobbing
Men det er urettferdig å late som at dette er min evaluering av skolen og lærene i Brevik. De fleste dagene var hverdager der også, og jeg lærte stort sett det jeg skulle. Vi hadde til og med et par timer med samlivslære, der klasseforstanderen vår viste fine plansjer av kjønnsorgan for oss guttene (jentene hadde en annen lærer), forklarte hvordan man kunne onanere, og tegnet orgasmeintensitetskurver for kvinner og menn. Det siste har jeg et krystallklart minne om, så det gjorde inntrykk. For 25 år siden hadde vi 20-årsjubileumsfest for avslutningen av 7 års skolegang i Brevik. Klasseforstanderen var der. Han hadde fått lengre hår, og hadde byttet dressjakken med myke gensere, og fortalte oss om en ut-av-kroppen-opplevelse mens han lå på sykehus. Den hadde ikke gjort ham kristen, som skjer med enkelte har jeg skjønt, men han ble snill lærer i stedet for streng lærer, sa han. Vi husket ham som seriøs, relativt streng.

Ellers har jeg ikke noe klart bilde av den pedagogiske tankegangen til lærerne i Brevik. Tror den var mest preget av tradisjon: Vi gjør som de andre på skolen, og sånn som vi pleier. Læreren forklarer, vi leser i læreboka, vi gjør noen oppgaver og vi har en prøve. Jeg innbiller meg at behaviourismen med belønning/straff som oppdragende virkemidler var på frammarsj. Var på et møte for skolefolk i forrige uke, og en pausesamtale kom inn på pedagogikkens historie. Noen mente arbeidsskolepedagogikken som del av en tysk tradisjon, ble feid bort etter krigen, og at blikket ble snudd vestover mot USA, der kognitive teorier med fokus på individets egenskaper sto sterkt. Intelligenstester var populært, og skillet mellom flinke og ikke flinke elever var viktig. Det stemmer nok at disse ideene var på frammarsj, men jeg tror reformene også den gangen kom raskere til de pedagogiske fagmiljøene og skolebyråkratene enn lærere flest. Så jeg tror at mine foreldre, og sikkert en del andre, tok vare på arbeidsskoleideene og trakk dem med seg mens de også tilpasset seg nye tanker. Det har vært en kontinuerlig linje fra 1939-planen til vår elevaktive skole; ikke som toneangivende retning, men en sidestrøm som alltid har vært der.

Men de var lite fremtredende i Brevik.
- Men støtter erfaringene fra Brevik det vi sa tidligere om at det hadde vært en fordel å gå på en større skole fra starten? Var Brevik en bedre skole?
- Nei. Vi syns vel egentlig at mamma og pappa (og de andre vi hadde) var bedre lærere enn de vi hadde i Brevik. Men kanskje fantes det andre? Vi gikk der bare et år ...
- Ja, ja ... Nå har vi vært så oppesen at det er bare naturlig å framheve våre egne foreldre foran andre..
Men hvorfor mente vi at større skole var bedre?
- Flere utfordringer. Se at noen klarer skolearbeidet bedre enn oss. Møte de tøffe. Se noen av livets realiteter, som erting og mobbing. Bli nødt til å ta standpunkt, kanskje.
- ... og få dårligere lærere?
- Det er jo en tilfeldighet. Gode lærere søker ikke systematisk til små skoler. Å få gode eller dårlige lærere er jo et rent sjansespill.
- Det er det .. et sjansespill. Må det være sånn? Det er jo ikke bra?
- Du mener vi skulle hatt garanti for at andre fikk de dårligste lærerne, og vi de beste?
- Nei, alle burde ha rett til gode lærere.
- Og det betyr? Alle har rett til en lærer som er bedre enn gjennomsnittet?
- Ikke tull da! Det er jo viktig å ha en god lærer.
- Men lærere er, og vil alltid være, forskjellige.
- Ja. Kanskje man kunne bytte oftere. Så ikke de samme har uflaks hele tida.
- Er en mulighet. En annen er å sparke de dårlige.
- Tull. Udugelige skal fjernes fra klasserommet. Men likevel vil det være mange igjen som ikke er topp lærere.
- Jada. Vi er enige med oss selv om det. Men det er et problem, dette her
- Det er et problem.

Og det er dagens konklusjon:
Skolen må ta variasjon i kvalitet på undervisningsarbeid opp til seriøs diskusjon. Og gjøre noe. Og ikke bare med de udugelige.

Hverdag med Parkinson

2010-11-27T23:50:00.001+01:00

Nå er det snart 4 år siden jeg fikk diagnosen Parkinsons sykdom. Tror jeg kan si at tilvenningsperioden er over, og parkinson er en del av hverdagen. Jeg har medisiner som fungerer bra, synes det er ok å jobbe 50% og har funnet en del fritidssysler jeg liker. (Bl a å sitte her og knotte på PCen.) Det eneste jeg føler ikke er helt i balanse ennå, er leselysten.
Jeg har vært glad i å lese bøker, men nå har jeg problemer med å ha så mye ro i sjel og kropp at jeg får lest noe særlig. Rett nok er jeg ajour med Knausgård og har lest en krim i høst. Men ingen nye forfattere. Og jeg føler meg ikke helt som meg selv, når jeg ikke har noen å bidra med i hva-leser-du-nå-for-tida-samtalene. (Men jeg fikk et ytterst vennlig, men likeså bestemt dytt i baken av en god venn for noen dager siden: "Du må ikke slutte å lese!" Så da gikk jeg og kjøpte boken hun anbefalte og er i gang.) Noe av dette skyldes at jeg blir urolig i kroppen av å sitte stille. Det er mulig å overvinne (for en stund) hvis jeg blir engasjert og konsentrerer meg. Som jeg av og til gjør når jeg skriver. Og kan gjøre med en god bok. Men enkleste løsning nå for tida er å ta med seg nøkkelen til verkstedet i uthuset.

Men hva betyr det ellers at parkinson er hverdag?

1. At jeg er ferdig med å eksperimentere med trenings- og behandlingsopplegg

Jeg har prøvd å ha et åpent sinn for aktiviteteiter og behandlingsopplegg som kan motvirke parkinsonsymptomene. Bortsett fra håndspålegging og andre hinsides-fornuft-behandlinger. Det er og blir tull i min verden. Greit at det finnes mye mellom himmel og jord, men ikke så mye. Men hva virker? Medisin er nummer en. Den tradisjonelle legevitenskapens metoder har frambrakt medisin som virker veldig effektivt for meg. Nummer to er trening: Jeg går og trener på et fysioterapisenter to ganger i uka. Etter at jeg begynte på medisinen Madopar for et år siden, har jeg klart å øke kapasiteten målbart på en del styrkeøvelser, og blitt bedre både på balanse og bevegelighet. Nummer tre er kiropraktor. Ett av de store problemene mine er å holde meg oppreist; rett i kneledd og hofter. Jeg går inn til kiropraktor med 170 grader vinkel i hoftene og kommer ut ti minutter senere med 178,5 grader (sånn omtrent), og det er en utrolig god følelse. Nå går jeg med tre-fire ukers mellomrom. Disse tre holder jeg fast ved. Jeg har også testet akupunktur, og avviser ikke helt å ta det opp igjen. Jeg ble overtalt av fruen til å prøve det, og den først runden var bra: Jeg fikk mer energi og slappet av etter en time på benken med nåler fra issen til tærne. Men så reiste akupunktøren til videre studier, og neste forsøk hos en annen behandler var en skuffelse. Det virket ikke like bra. Jeg tror rett og slett det måtte ha med presisjon i nålesettingen å gjøre. Prøvde en tredje runde med en tredje behandler, da mest for å få beina til å slappe av. Det hjalp umiddelbart, men effekten avtok fort. Så inntil videre har jeg konkludert med at det ikke er verdt tiden. For det er hovedspørsmålet: Hva er verdt å bruke TID på? TID er en begrenset ressurs, og med parkinson har du et ekstra press: Det tar lang til å utføre noe. Og når du endelig er ferdig, må du hvile. Og tida går. Og tida går. Og du tenker at tida går, og den går enda fortere. Og du tenker at nå må du få gjort noe igjen. Så blir du sliten av å være stresset, og må hvile. Og tida går. Og noen sier "trening i varmtvannsbasseng". Og jeg tenker reisetid, klesskiftetid, og samme tilbake igjen. Orker ikke. Har ikke nok tro på effekten. TID/nytte kvotienten blir blir for liten. Og om det finnes en eller annen trenings- eller behandlingsform der ute i villnisset som kunne gi meg marginal framgang, så får det bare være. I stedet nyter jeg TIDA mi selv.

2. At det er vanskeligere å opprettholde ambisiøse treningsplaner.

Jeg er grunnleggende lat. Noe som ikke er til hinder for at jeg stort sett er opptatt med ett eller annet og sjelden ligger og ser i taket. (Jeg er jo mye annet også, enn lat mener jeg.) Men latskapen er en konstant motkraft i forsøket på å holde i gang et fornuftig treningsprogram. Det er for eksempel lenge siden jeg har gått en skikkelig tur med staver (som virkelig er en god aktivitet for meg). Det er dumt. Men det er alltid noe annet (til tider fornuftig) å holde på med.

- Men vi er jo på fysioterapien og trener to ganger i uka?

- Og det erstatter stavene mener du?

- Ja?

- Hvilke øvelser gir den armsvingeffekten stavene har, da?

- Nei, altså..

- Og kondisjon?

- Vi må ha det også altså?

- Ikke vær dum!

- Ok. Men det er mange som sier vi er flinke som trener to ganger i uka.

- Men de sitter i sine egne kropper. Det er vi som går med vår. Og den trenger å gå. Gjerne med staver.

- Ok. Ok. Så da er det nye forsetter? Kan vel vente til nyttår da?

- Ja.

- ....Hallo! Var det all motstanden vi hadde??

- Ja. Sett på gradestokken og kjent vinden?

- Ja.

- Nyttårsforsett.

Det er veldig lett å overtale seg selv til ikke å trene. Særlig i den mørke og kalde årstiden. Men på et tidspunkt prøver jeg igjen å sette i gang et bærekraftig treningsprogram. Jeg bør ta igjen tøyningsøvelsene før senga om kvelden. Gjør søvnen bedre. Pluss at jeg burde opprettholde "morgengymnastikken" utover de fire arbeidsdagene mine.

- La oss nå ikke overdrive! Det fører bare til at det ikke blir noe av noe.

- Ok. Gå. Helst med staver. Prioritet nummer 1.

- Prioritet en, to og tre!

3. At jeg ikke leiter etter informasjon om sykdommen.
I begynnelsen leste jeg alt jeg kom over om parkinsons sykdom. Og oppsøkte informasjon aktivt. Fant ganske snart ut at en del av informasjonen var mer deprimerende enn opplysende, så jeg sluttet å lese listen over mulige bivirkninger av medisin, og jeg sluttet å lese om hvor dårlig det er mulig å bli. Det jeg fortsatte å lese var om behandlingsmetoder, trening og om forskning på sykdommen. Nå har jeg slutta. Jeg har selvfølgelig et øye for eventuelle viktige nyheter, men de er sjeldne etterhvert. Og noen bare tilsynelatende. Like lite som jeg tror på håndspåleggelse, tror jeg at en klinikk i Kina helbreder meg med stamcellebasert teknologi for en pris på 100 000 kroner. Mens anerkjente forskere andre steder sier at bruk av stamceller ligger flere tiår inn i framtida. Og jeg leser ikke artikler om at jeg mer og mindre kan kurere meg selv ved å tenke positivt.
- Jepp. Vi tenker så negativt vi vil! Stapp de positive tankene opp i ...
- Nå, nå, nå! Så bråkjekke er vi ikke. Vi har sagt det før, og gjentar gjerne: Vi er realistiske og optimistiske.

"Vi skal se sannheten i øynene, og ikke bortforklare den med løse teorier om "positiv tenking" samtidig som vi konsentrerer oss mest om de positive sidene i livet." (Sitat meg selv 27. mai)

- Men kan vi ikke bare være litt negative nå i november da? Bare litt!?

- Jo, jo. November er vi imot uansett. Noen prinsipper er vi veldig klare på. Men snart er det desember og advent og julekalender og julebord og ..

- Ja, sånn er det: Enda kaldere, enda mørkere og mye mer positivt. Konsekvent og logisk!

- Absolutt.

- Begynner julekalenderen første søndag i advent eller første desember?

- Første desember.

- Så det blir ikke noe i dag?

- Det er lørdag i dag.

- Bare til kl 12.

- Jeg mener: Lørdag er det lov å ta en akevitt året rundt. Det er de andre dagene kalenderen kommer inn.

- Selvfølgelig! Skal vi?

- Absolutt. Men vi skriver ferdig først.

Det er en balansegang: Å bli for opphengt i hva som er på gang, hva som kan gi håp, alt som blir skrevet og sagt om parkinson, er ikke bra: Da glemmer du å leve livet. Men jeg har ikke tenkt å la noen muligheter gå forbi meg. Og det er ikke slik at helsevesenet kommer og serverer deg løsningene til enhver tid. Helsevesenet er veldig bra på mange måter, men du bør helst vite både hva som feiler deg og hva du trenger av behandling og hjelpemidler. Så jeg legger øret til bakken noen ganger og stoler på at jeg hører gjenlyden, når de ekte nyhetene tramper fram. Men hvis det kommer fra Michael J Fox, er det fare for at jeg overser det. (Noen fordommer må man unne seg, og rike amerikaneres forskningsfond for å helbrede egen sykdom treffer en av dem.)

4. At jeg godtar visse plager som rutine.

Jeg er ingen tøffing og har aldri vært det. Før jeg fikk parkinson hadde jeg aldri vært mer syk enn influensa, og regnet med at jeg ville bli lamslått av de fleste sykdomsplager. Jeg har heller ikke de veldig store plagene ennå. Men litt er det, og egentlig er det overraskende lett å godta.

- Det er jo strengt tatt ikke mange alternativene til å godta dem?

- Men det går an å klage litt. Be om medfølelse.

- Medfølelse?? Nei, fri og bevare oss. Det er det siste vi trenger. Medfølelse har du med de som har bukket under, gitt opp, blitt slått i bakken, er ødelagt, passe, finito, ferdig. Vi er ikke der!

- Nei, nei. Unnskyld! Men klage litt?

- Klart vi kan det, men hva får vi utav det? Blir plagene mindre?

- Ja!

- Javel?

- Når ryggen verker akutt, er det godt å si "H.....ES RYGG"!

- Jo. Men egentlig funker det best når ingen hører det. For hvis de gjør det, skal de alltid hjelpe. Og det hjelper i alle fall ikke!

- Men når det gjør passelig vondt, kan vi si "æsj, som ryggen krangler i dag".

- .. og da sier fruen: "legg deg på sofaen, du, så kommer jeg med avisa."

- Ok. Vi klager litt. Men bare for utvalgte formål.

- Riktig. Klage sjelden, men strategisk.

- Taktisk, vil jeg heller si ..

- Javel. Hvor mye er klokka?

- Halvtime igjen av lørdagen.

- Ok. Ferdig.

MIN SKOLEHISTORIE 4: Pedagogisk framskritt?

2010-11-20T01:04:00.001+01:00

Det året jeg begynte i 6. fikk pappa jobb på framhaldsskolen på Heistad, og like etter begynte han som skolestyrer i Brevik. Jeg fikk plutselig andre lærere. Blant annet en ganske nyutdannet ung mann. Jeg traff ham igjen i Brevik for 10-15 år siden, og vi pratet litt om skole og han spurte hva jeg husket best fra timene hans på Sandøya. "Du demonstrerte Arild Guldens kringleskudd," svarte jeg sannferdig og uten tvil.
Vi var kjempeimponert over den detaljen fra en gymtime. Det var ikke svaret han håpet på. Han hadde lagt ned masse arbeid i å forberede teoritimene, og oppfattet meg som en interessert elev i de fleste fag. Noe jeg nok var på en måte, men faktum er at alle konkrete situasjoner jeg husker fra de seks første skoleårene, knytter seg til friminutt, praktiske fag eller framføringer av en eller annen art.
- Vel, der underslår vi vel noen detaljer? Vi har den gangen vi lærte om elektrisitet, og pappa spurte "er det forresten noen som vet om en farlig sport?" og vi svarte..
- .. "kappkjøre på motorsykkel", ja. Helt feil. Riktig svar var "klatre i høyspentmaster".
Et godt eksempel på skolemåten å spørre på: Ett riktig svar, og ofte med gitte premisser, som elevene ikke alltid fatter. I stedet for å spørre f eks: "Kan elektrisitet være farlig på noen måte?" Mange mulige svar, og helt naturlig å bringe inn høyspentmastene i en samtale om ulike farligheter av ulik alvorlighetsgrad.
- Men hvorfor husker vi det?
- Fordi det var flaut å svare feil. Vi likte ikke det.
- Akkurat. Ikke svare feil, og lære kringleskudd. Det var viktig.
- Men husker vi virkelig ikke noe fra vanlig teoretisk undervisning?
- Vi husker jo hvordan ting foregikk til vanlig, men sånn helt konkrete episoder er det verre med.
- Mens vi altså kan liste opp ganske mange helt konkrete minner fra gym- og sløydtimer.
- Mm. Men, jeg kom på en sak: Kommunismen.
- Jaha? Khrustsjov på Herøya, eller ...??
- Nei. Pappa sa en gang omtrent følgende: "Kommunismen er forferdelig. Tross at de sier mye bra om hva de egentlig vil". Dette lurte vi på. Er det virkelig mulig å være så korka? Å mene bare godt, men likevel gjøre absolutt alt helt galt?? Her må det på en eller annen måte være noe som ikke stemmer.
Tenkte vi. Og da maoismen blomstret i vår ungdom, prøvde vi å finne ut av det. Lenge mente vi han tok fullstendig feil, og at kommunister stort sett var de eneste som tenkte fornuftig i verden. I dag er jeg mer usikker: Han tok i alle fall ikke helt feil.
- Men grunnen til at vi husker det, er kanskje nettopp at det ikke var mer enn fire-fem år senere at vi som veslevoksen tenåring begynte å snuse på det sosialistiske tankegodset. Så det har liksom satt seg som en del av det som sporet oss i den retningen.
- Mulig det, men jeg tror ikke egentlig at vi skal gi pappa skylda for vår omvendelse til kommunismen.
- Nei, enig i det. Men vi fikk litt inspirasjon fra skolen, det vil si "Heistad kretsfengsel".
- Sant det. Det var den episoden med Arne. Men nå er vi litt på vidotta igjen. Det var starten av 60-tallet og pedagogikken på Sandøya to-delte skole.
- Akkurat. Og hva vi husker.
Og vi husker:
- Framføring av Byen vår av Torbjørn Egner.
- Vi lagde fingermalte bokomslag
- Jeg lagde seilbåt på sløyden
- .. og brukte et halvt år på det. Det syns pappa var i drøyeste laget, og derfor fikk vi bare G i sløyd. Enda båten blei fin. Støpte blykjøl til og med.
- Men da tok mamma oss i forsvar, og sa at det var bare for å bevise for alle andre at han ikke favoriserte sin egen sønn.
- Rart de tok den diskusjonen med oss som tilhører?
- Tror kanskje den kom nokså spontant og med litt temperament fra mamma.
- Provosert av at noen pirka i gullguttstatusen?
- Vet ikke. Husker det ikke helt slik ellers, men vi var nok litt gullgutt, ja. Har hørt en del siden om hvor snille og fornuftige vi var som barn.
- Ja, og så var vel den tidlige oppveksten preget av at vår eldre søster døde av ryggmargsbrokk før vi fylte to.
- Klart. Har tenkt mye på det etter at vi fikk barn selv. Å miste et barn. Det vil si at vi har prøvd å tenke tanken, men det er ikke mulig å gå helt inn. Et mareritt.
- Ja...
- ....
- Men vi holdt på med skolegang og hukommelse.
- Det gjorde vi, ja

Oppsummert kan vi si at jeg husker tre kategorier:

Aktiviteter, praktiske oppgaver som engasjerte oss.
Vi dummet oss ut
Læreren sa noe vi satte litt spørsmålstegn ved og tenkte videre på

Det siste punktet bygger bare på kommunistepisoden, og gir sånn sett ikke mye grunnlag for generalisering, men de to andre bygger på flere ting, og for meg har disse erfaringene vært viktige i forståelsen av godt læringsarbeid. Jeg har alltid ment at aktivitet fra elevenes side (så sant den har læring som mål) er bra. Og jeg har ment at elever så langt det er mulig skal slippe å føle at de dummer seg ut. Dette har i noen tilfeller fått meg til å sette i gang aktiviteter som har vært alt for utfordrende for elevene. Med kaos og frustrasjon til følge. Men av og til også til noen aktiviteter det har gnistret av: Framføring av bluestekster med skikkelig trøkk. Diskusjon om Et dukkehjem så elevene glemte å gå hjem da klokka ringte. Bruk av nærmiljø på mange måter. Dramatiseringer i engelsktimer. Skoleavis. Og jeg tok det som et kompliment da en PPR-mann var innom klassen min (3. klasse, 28 elever) for å observere en elev, og sa etterpå: Ja, der var det livlig! Men det virket som du hadde kontroll også. Jada, i den situasjonen hadde jeg kontroll og det var akkurat sånn jeg ville ha det. Aktive elever som bruker hverandre: Spør. Låner. Hjelper. Utfordrer.. Kjempemoro, og vanskelig.
Jeg tror at mine foreldre var inspirert av en del av de samme tankene. Læreplanen av 1939, deres første, bygde mye på arbeidsskoleideene, og jeg vet at de begge var opptatt av å drive en moderne skole. De var ikke autoritære, selv om det var klare regler og ikke noe slendrian med det. Og de drev en god del aktiviteter, og tok begge videreutdanning i praktiske fag. Så jeg er nok påvirket av deres synspunkter også.
Jeg tilhører lærergenerasjonen som får skylda for å ha innført "lekeskolen", og dermed fjernet skolen fra god kunnskapsformidling. Det har skjedd i et forsøk på å realisere ideer som stammer fra begynnelsen av 1900-tallet, som hadde sin mest reindyrka læreplanstøtte da mine foreldre var unge lærere, og som mange mener nå har grunnstøtt på PISA og TIMMS, disse nye rundingsmerkene i internasjonalt skolefarvann. Jeg er helt uenig i den siste konklusjonen, og holder stort sett på det samme læringssynet - dog med noen reservasjoner og innrømmelser.

Etter hvert melder selvfølgelig den tanken seg at det er mulig jeg også har lært en del i den tida jeg ikke husker noe spesielt fra. Altså lært mer enn jeg til nå har kreditert dit. For det er ingen tvil om at jeg i løpet av fem år med mamma og pappa til lærere, og tross at jeg ikke husker det på annen måte at det var hverdagen å sitte i klasserommet og gjøre det vi gjorde, så har jeg lært å lese godt nok til å bli en effektiv dokumentleser, ivrig avisleser, ha stor glede av skjønnlitteratur og kan lese rutetabeller og andre skjema så jeg greier meg med det også. Og jeg har lært nok matematikk til at jeg kan regne på et nivå som nå viser seg å være drømmeland for flertallet av de som starter på lærerutdanning for tida. (Disse blir testet i matematikk hvert år, og resultatene er begredelig lesning.) Og jeg kunne enda mer da jeg kom fra naturfaglinja på gymnaset og til lærerskolen. Men så blei det ikke mye ny kunnskap på det området i løpet av lærerutdanninga.

- Jo, jo!! Dette er historieforfalskning! Vi lærte jo moderne matematikk for pokker. Mengdelære. Mengde med kryss og firkanter og i sammen og hver for seg og sånn

- Kan du uttrykke litt mer presist hva vi lærte?

- Ja, det var mengder og …… eeeh. Hva var vitsen med de greiene igjen? Vi skjønte jo aldri hva det kunne brukes til?

- Nei.

- Nei… så..?

- Hva lærte vi?

- Ingenting?

- Enig!

Men det skal sies at vi lærte en god del i andre fag. Men trykket og faglig progresjon var tøffere på gymnaset. I de fleste fag. Noen bølgedaler var det der også. Også rent faglig.

Men jeg må faktisk ha lært ganske mye de første årene. Jeg husker det ikke som kjedelig. Hverdagslig, men det var mye vi drev med som var hverdagslig, uten at det var kjedelig. Men fritida var mer spennende stort sett. Der er det mange tydelige minner: Fiske på skolebrygga. Særlig den gangen vi hadde en ørret på kroken (som selvfølgelig forsvant før vi fikk den opp). For ikke å snakke om ålen! Den kom opp, men den nektet å dø! Bade på Grunntunga. Spille fotball. Bygge barhytter og andre hytter i skogen. Hoppe i høyet på gården. Seile på isflak på Breie strandene. Stå på ski ned Kleivene. (Som krympet til ca 20% av de originale minnene, da jeg gikk tur der for første gang igjen som voksen.) Gå på skøyter på sjøisen i Bukta. Kjøre rattkjelke på isete veger. Hoppe i bakken på Jordet. Mye en måtte lære seg der også. Og spennende var det.

Må skolen ligge i området kjedelig til intetsigende? Ja og nei. Den må være mer systematisk, repeterende, hverdagslig og uspennende enn jeg har skjønt tidligere. Mener jeg nå. Så der jeg før var litt lei for at det ble mye kjedelig undervisning fra min side, tror jeg nå til en viss grad det var bra for elevene, for da fulgte jeg bare systematikken sånn som læreboka og andre lærere la opp til for meg, og det trengte mange. MEN: Da snakker jeg om flertallet av elevene som mestrer de tradisjonelle arbeidsmåtene, og opplever situasjonen som jeg sa: Mellom kjedelig og intetsigende, ikke på nivå SKOLELEI. De må ha et annet tilbud. Jeg mener vi fremdeles i stor grad svikter disse elevene i norsk skole: De må få jobbe på andre måter. Men altså: Hverdagen i skolen vil i overskuelig framtid fortsette å være hverdagslig. MEN (nr2): Det er mulig å gjøre mange ting langt mer spennende enn de fleste gjør i dag. Og jeg synes vi skal kreve mye mer av det.

Og det var dagens ord: Vi skal ha hverdager i skolen, MEN også latter og spenning i store doser! Først og fremst utfordringer. På rett nivå.

MIN SKOLEHISTORIE 3: Sandøya forts

2010-11-12T13:02:00.002+01:00

Jeg hadde altså mine foreldre til lærere fra 1958 til 1963. Jeg underviste selv fra 1973 til 1997. Hva har skjedd i læreryrket? De underviste flere timer enn jeg har gjort: 36 timer per uke. De var to lærere på skolen, i dag er det fire - med omtrent samme elevtall. Til gjengjeld var undervisningsplikten hele rammen om deres arbeidstid. Vær forberedt, gjennomfør timene og rett bøkene. Lærerrådet ble gjennomført i stua, og utover det ble de ikke avkrevd større møtevirksomhet, tror jeg.
Men jeg husker det gikk mye i skoleprat, så jobben fylte nok tida deres. Om de noen gang klagde på arbeidsvilkårene for lærere, har det ikke satt seg fast i min barnlige bevissthet. Fra senere samtaler med pappa, har jeg også fått det inntrykket at de egentlig var relativt fornøyde med tilværelsen som lærere.
- Men da må vi huske på at de kom fra en helt annen bakgrunn enn oss.
- Elverum og Arendal? Ja, rart det gikk så bra egentlig.
- Dem imellom mener du?
- Ja.
- Men de var vel ikke så forskjellige?
- Vel, ... Du husker tante Gerds beskrivelse av hans første møte med mammas søstre (4) og svigerinner (også 4): Da han langt på kveld fikk kastet inn en liten bemerkning i den meget taleføre (understatement!)forsamlingen, hvinte en av svigerinnene i begeistring "Neimen, Else, snakker han også??!!"
(Gjengitt med uskyldsren, blød æ'ndælsdialekt blir den litt snillere, men frekk nok.)
- Jo, den er morsom og tar hans hedmarkslynne på kornet, men jeg var på et litt annet plan: Husker du besøkene i Elverum da vi var små?
- Ja, bevares. Vi brukte en dag på å komme i gang med samtalene med søskenbarna våre, og så var det full fart i leken etter det. Veldig hyggelig egentlig. Og masse steder å leke rundt uthus og låvebruer.
- Mm. Men husker du doen?
- Ja, utedo. Trivelig å sitte der og se ut.
- Når vi var der om sommeren, ja. Men klarer du å hente fram en vinterkveld? Vi var der noen ganger vinterstid også.
- Nei, tror ikke jeg var på do om vinteren.
- Fortrengt?
- Potte?
- Husker du kulden i gangene?
- Ja, det gjør jeg.
- Husker du bestefar, som var lam fra brystet og ned og ble pleiet hjemme av tante Gunda? Familiens sterke kvinne.
- Ja.
- Husker du hva pappa gjorde mens vi fløy rundt og lekte?
- Eh ..?
- Hva gjorde vi sammen med pappa noen ganger? Ja, det var forskjellig selvfølgelig, men nå drar jeg i en retning, så da er svaret?
- At vi dro slipeseteinen. Han slipte ljåen.
- Og øksa. For at han skulle bruke dem. Kan du oppsummere litt nå?
- Ok. Skjønner. Han visste noe om hardt arbeid. "Slitet" som det står om i litteraturen.
- Akkurat.
Jeg tror det var en veldig fjern tanke for pappa å klage på at det var slitsomt å være lærer. Tross at han i tillegg til undervisningen de første årene hadde oppsyn med skolen på Håøya, og dessuten var ansvarlig for folkebiblioteket, som var identisk med skolebiblioteket og var åpent to kvelder i uka. Min eneste erfaring med arbeidskrav i barndommen var at jeg etterhvert fikk lov til å være ansvarlig for utlånet. Så jeg leste og koste meg, stemplet utlånsbøker med stor seriøsitet, og lærte meg forskjell på skjønnlitteratur (alfabetisk) og faglitteratur (etter et rart system med tall; det skjønte jeg ikke). Gro Hagemann henviser i sin bok "Lærernes historie" til undersøkelser som viser at lærerne på femtitallet stort sett var fornøyd med yrkets status og arbeidsvilkår. På 70-tallet derimot mente mange at statusen var lav og synkende og arbeidsvilkårene ikke bra. Det var da jeg begynte som lærer. Og å stå på krava var livsoppgave nummer en. Misnøyens og kravstorhetens generasjon? (I parentes kan vi innrømme, nå, at sånn i det daglige var vi ganske fornøyde med tilværelsen, og har (nesten) aldri angret på at vi ble lærere. Selv om vi har hatt vår andel av utfordringer i yrket.)
- Men vi sto på krava?
- Jo, vel .. Vi var jo liksom politisk forplikta til det, men det var andre saker som engasjerte mer i utgangspunktet enn lærernes arbeidsvilkår.
(Vi tilhørte jo ikke arbeiderklassen heller, så det var ingen som var så veldig opptatt av lærernes kampkraft i våre politiske kretser. )

Men inntrykket av mine foreldres oppfatning av yrkessituasjonen, stemmer med Hagemanns framstilling, og jeg er ganske sikker på at det har mye med førkrigsgenerasjonens erfaring med slitet, og tildels fattigdommen å gjøre. Mine foreldre har aldri noen gang brukt ordet fattigdom om sin egen tilværelse, og de har aldri sultet eller lidd nød i den forstand. Men det var ikke noe fett liv på Oppberget i Elverum. Og heller ikke i lastebileierens 9-barnsfamilie i Arendal, der mamma var nest yngste datter og en av to attpåklatter. For dem begge var læreryrket den nærmeste veien til å ta seg over til en tryggere og mer komfortabel tilværelse. I likhet med mange andre landsens gutter, og byfrøkner. Det var sikkert en betydelig økonomisk satsing fra familiene deres, ikke minst ved at de gikk ut av arbeidsstokken hjemme.
- Skulle tatt seg ut at de begynte å klage på å være lærere. Hva hadde tante Gunda sagt da, tro?
- Sagt? Hun hadde funnet et bjørkeris og lagt pappa over ei hesje og dengt løs til han kom på andre tanker!
- Nei! Det ville hun absolutt ikke gjort. Men hun hadde garantert funnet noen replikker som ville svidd det dobbelte av noe bjørkeris. Denge løs, du.. Tullprat. Pass deg så ikke fruen tar deg et tak.
- Joda. Enig. Flott dame egentlig. Hun og fruen fant hverandre de, ja.
- Uten sammenlikning forøvrig, eller ..
- Nja, det er jeg ikke så sikker på ..Men jeg tror ikke vi utdyper det nå.
- Ok, men det er en passelig overgang til å snakke om damer.
- ?
- Vi har jobbet i et kvinneyrke. Drevet "frøkensport" så og si
- Prøver å være morsom? Men ja: Kvinneandelen blant folkeskolelærere har økt.
I 1962 var det 8 567 menn og 8 749 kvinner som lærere i grunnskolen. Det var 25 elever per lærer. I 1973 var det 16 117 menn og 15 987 kvinner. Det var 19,5 elever per lærer. I 1997 var det 16 188 menn og 23 197 kvinner. Og det var 13,5 elever per lærer. Feminiseringen av læreryrket begynte sånn sett ikke før midt på 80-tallet. Men det er viktig å ta med ungdomsskolen i dette bildet: Perioden fra 1960 til jeg var ferdig med lærerutdanningen (1973) var innføringstida for ungdomsskolen i Norge. De første ungdomsskolene kom raskt etter at det i 1959 ble åpnet for forsøk med 9-årig enhetsskole. I 1969 ble obligatorisk 9-årig grunnskole vedtatt. I 1962 gikk 3 prosent av grunnskoleelevene på ungdomstrinnet. I 1973 var andelen 32 prosent. Porsgrunn var tidlig ute, og åpnet sin første ungdomsskole i 1959. Fra 1970-73 gikk jeg på Notodden lærerskole. I bygninger som var bygget for å være ungdomsskole, slik at Notodden hadde dispensasjon fra grunnskoleloven i påvente av at staten bygde ny lærerskole. Men poenget i forhold til kjønnsfordelingen var altså at med ungdomsskolen kom mange mannlige lærere. Jo eldre elever, jo flere menn i skolen. Sånn er det og var det. Så på 1.-7- trinn har nok kvinnene vært i flertall fra 1962 til i dag. Og økende. Innføring av ungdomsskolen forklarer også den store elevtallsøkningen. Tallene forteller også at ressursene i form av lærertimer i forhold til elevtallet økte med innføring av ungdomsskolen. Blant annet fordi leseplikten var betydelig lavere på ungdomstrinnet. Så menn og gode arbeidsvilkår hører sammen. Naturlig nok er det mange som kobler den økte kvinneandelen med statusfall og relativ lønnsnedgang.

Men har jeg som lærer på 80 og 90 -tallet hatt så mye lavere status enn mine foreldre hadde? Jeg har ikke den følelsen selv. De som lå øverst på den sosiale rangstigen på Sandøya i min barndom var læreren i storskolen, altså pappa, kjøpmannen, bonden og skipskapteinen. Nivå to var snekkeren og andre fagarbeidere, formenn i industriene og vanlige sjøfolk. Og under dem igjen industriarbeidere, som det var klart flest av. Og muligens noen som jobba på kontor? Og utenfor hele dett systemet: Damene. Som bestemte over oss barna og mye annet. Men det var ikke snakk om at læreren hadde noen vesentlig høyere status enn for eksempel bonden. De to var forøvrig gode venner. Selvfølgelig var folk oppmerksom på at mine foreldre hadde en del kunnskap, som ikke var allemannseie. Men hvor ofte har man bruk for å vite hva hovedstaden i Belgia heter egentlig? Eller om Bjørnson skrev Markens grøde? Hjelper ingenting når Sleipneren ikke vil starte. Og pappa måtte nok oftere spørre om slike ting, enn at noen kom og spurte ham om skolekunnskap. Men jeg vet det hendte også. Som det hender folk kommer til lærere i dag også. Hva heter det på tysk? Åssen var det å bruke rettvinkla trekant for å få hjørnet rett? Prosentregning. Men hverken jeg eller foreldrene mine hadde status som øvrighet på noen måte. Vi har bare litt rare interesser. Så mere kuriøse enn høystatus. (Ser at jeg litt urettferdig holder på å gjøre pappa til en teoretiker uten praktisk kunnskap og ferdighet. Det stemmer ikke. Han tok sløydlærerutdanning og var flink med hendene. Bilinteressert (Kjøpte en 57-modell Opel Rekord med en gang bilsalget ble frigitt i 1960 - husker ennå oppstyret blant oss ungene når bilen kom på lekter fra fastlandet ut til Sandøya, der mamma skulle lære seg å kjøre.) Men han var jo totalt i kunskapsvakuum når det gjaldt båt og fiske i sjøen. Det måtte jeg lære helt andre steder. Og det er liten grunn til å lure på hva vi ungene oppfatta som viktig kunnskap: Å kunne starte en vrien Sleipner eller forklare prinsippene for en bensinmotor. Det var først når de kom på yrkesskolen, kameratene mine fant ut at både det og phytagoras var viktig. For noen var det litt seint. Men de fikk jobb på Hydro likevel.

Jeg henter fram Gro Hagemann igjen: ”Man skal være forsiktig med å overdrive lærernes posisjon i det gamle samfunnet. Yrket hadde aldri så høy prestisje at det fristet mannlig ungdom fra samfunnets høyere lag.”
Derimot har lektorene i det gamle gymnaset hatt et betydelig fall, statusmessig og lønnsmessig. Mens mange lærere med bakgrunn fra lærerskolene heller hadde en liten statusøkning på 60-tallet ved å begynne i ungdomsskolen. På et nivå som tidligere var forbeholdt lærere med universitetsutdanning. Lærerorganisasjonene har ofte blitt beskyldt for å være for snille og derfor har blitt hengende etter, men jeg vil si at denne manøveren med å gjøre de læreskoleutdannede til hovedbasis for rekruttering til ungdomsskolen, må ha vært et skoleeksempel på avbalansert bruk av list og tilgjengelige maktmidler. I det hele tatt er jeg veldig fascinert av starten på ungdomsskolen, og de ulike debattene rundt den. Bl a sett i forhold til mine egne erfaringer på "Heistad kretsfengsel".

Det kommer vi tilbake til. Først litt pedagogisk oppsummering: Planen er at hvert innlegg i min skolehistorie skal ha et tydelig synspunkt, som etterhvert folder seg ut til et bilde av skolens utvikling fra slutten av 50-tallet til i dag. De to første var

Norsk skole i dag baserer seg for lite på kunnskap og for mye på velvilje og håp. Og det er ikke bra. Men spar meg for gamlegymnaset som alternativ. Phøy!!!
Jeg synes det er synd at skolen på Sandøya blir nedlagt. Og det er med tanke på skolen som ryggrad i lokalsamfunnet. Isolert sett tror jeg elevene vil ha det like bra, eller vel så bra, i Brevik.

Dagens:

Har jeg som lærer på 80 og 90 -tallet hatt så mye lavere status enn mine foreldre hadde? Jeg har ikke den følelsen selv. Hverken jeg eller foreldrene mine hadde status som øvrighet på noen måte. Vi har bare hatt litt rare interesser.

Upraktisk 20: November

2010-11-06T01:52:00.001+01:00

Av og til må man gjøre opp status. I et innlegg 23. juli skrev jeg om at det hadde blitt mye arbeid, og lange dager i forbindelse med dusj og do på hytta, og at jeg følte meg sliten både i kroppen og hodet: "Men det viktige spørsmålet for meg er: Setter det meg tilbake på sikt? Eller har jeg bare prøvd ut (og funnet) sånn omtrent grensa for hva jeg tåler? Jeg skal svare litt senere i høst."

Og nå er det på tide å svare.
Så jeg spør meg selv:
- Åssen går'a?
- Jo, det går bra.
- Vi behøver ikke svare oss selv så høflig: Vi kan si til oss selv hvordan det virkelig er.
- Ja, men går det ikke bra, da?
- Hallo!! Vi har begynt på november. Siden når er det noe som går bra i november??
- Eeeh, .. vi er jo ikke værsyke som vi var før egentlig?
- Nei, men har vi mer vondt i kroppen?
- Ja..
- Får vi oftere skjelvinger på grunn av kulde?
- Ja, av og til ..
- Føler vi oss trøttere om morgenen?
- Ja ..
- Er det ufyselig kaldt på soverommet om morgenen?
- Ja, ja ..
- Er det vått og ekkelt ute?
- Ikke hele tida ..
- Men nesten. Er vi drittlei før den har begynt? Lengter vi etter varme? Er det lenge til varmen kommer? Har vi det bra i november??
- Nei vel,da. Vi har det ikke bra. Og spesielt ikke i forhold til stivhet i kroppen. Vi burde egentlig gå kontinuerlig i varmedress. November får fortsette å være vår deppemåned. Det første politiske partiet som går inn for novemberfritt år, får vår stemme.
- Ok. Da har vi slått fast det.
- Men det vi innledet med var egentlig om vi hadde det bra sett i relasjon til at vi var såpass slitne i sommer. Har det satt varige spor? Er vi satt tilbake i sykdommen?
- Ja. Det vil si nei!
- ?
- Altså, ja som i " ja, sant det, vi skulle gjøre opp status", og nei som i "nei, vi er ikke satt tilbake; nei, det har ikke satt varige spor at vi jobbet så mye at vi følte oss utslitt."

Det er selvsagt litt vanskelig å slå fast dette, for ulike symptomer går opp og ned over relativt korte tidsrom, men i store trekk mener jeg at formen er like bra nå etter sommeren som før. Med det lille forbeholdet at jeg akkurat nå om dagen synes ting går litt tungt. Jeg har mer vondt, må jobbe mer for å rette ryggen og på fysioterapien går ikke øvelsene like lett. Men jeg nærmer meg 60 års livserfaring, og november har aldri vært noen glanstid for meg. Derfor er jeg overbevist om at pilen vil peke oppover igjen etterhvert. (Når vi kommer til desember, begynner de positive signalene å vise seg: Julekalender (en akevitt hver kveld), dyrke forventningene til jul sammen med barnebarna, julebord med god mat, julefeiring med enda mer god mat osv. Så kommer januar: Sola snur. Jeg drar 14 dager til Gran Canaria. Hjemme igjen derfra så blir det sikkert en del å ta igjen på jobb og vi tenker mest på det en stund og vips tenker vi en dag: Nå er jammen den verste delen av vinteren unnagjort!)

25. november skrev jeg om forvandlingen ved å begynne med madopar: "Da skjedde det noe. Jeg kjente denne lille snerten i frasparket som gjør det så deilig å gå. "
Jeg skriver om dag to med ny medisin, morgenen etter et hyggelig smalahodelag, som startet med ettertanke om min egen forsiktighet med øl og akevitt fordi for mye av den sorten øker noen av parkinsonsymptomene. Så jeg hadde litt "tenk-over" i stedet for "hang-over". Men så snudde det seg til pur glede, da jeg litt forbløffet kjente en umiddelbar bedring av den nye medisinen.
Når jeg neste helg igjen er på smalahodefest , er det altså årsjubileum for ny medisin. Jeg skrev en del om å vente så lenge som mulig med medisinopptrapping vs å bruke det som gir optimal virkning i øyeblikket. Og jeg forsvarte det siste: Nyt livet her og nå. Framtida er uansett et usikkert prosjekt. Men i ærlighetens navn: Jeg klarer ikke helt å styre unna en bekymring for å brenne kruttet for fort. Hvis virkningen av madopar hadde vært merkbart dårligere etter et år, så hadde jeg nok hatt novemberblues i HD og surround - minst. Derfor er jeg veldig på mikroplanet igjen og føler og føler, og spør meg selv:
- Åssen går'a?
- Takk, det går bra.
- Bortsett fra november?
- Ja,ja .. men solen går sin gang. Og snart er det jul igjen!!
- Og vi har hatt et bra år?
- Sykt bra!

MIN SKOLEHISTORIE 2: Sandøya

2010-10-31T10:15:00.002+01:00

I Porsgrunn kommune er fire skoler vedtatt nedlagt. En av dem er Sandøya skole. På Sandøya bor det ca 350 mennesker. De fleste jobber på fastlandet og reiser daglig med ferga som tar fem minutter til Brevik. Vedtaket om å legge ned skolen har skapt et enormt engasjement, som i fasen etter nedleggingsvedtaket har blitt kanalisert mot å starte en Montessoriskole. Og de er ikke alene: Utdanningsdirektoratet sitter med fire søknader om å starte Montessoriskoler i Porsgrunn. Bystyret i Porsgrunn har uttalt seg positivt til søknadene uten å si noe om antallet, mens rådmannens innstilling (i en sak der jeg var en av to saksbehandlere) var å si nei til fire, men et betinget ja til en som pedagogisk alternativ. Jeg har vært tilbakeholden med egne meninger i denne saken, bla fordi forholdet mitt til skolen er spesielt. Sandøya skole var hjemmet mitt i tolv år.

Jeg bodde vegg i vegg med klasserommet for småskolen fra 1952 til 1964, med mine foreldre til lærere og med soverom der jeg for noen år siden besøkte daværende rektor. Min erfaring med små, fådelte skoler er dermed nær, men ikke spesielt representativ.
- Likte vi oss på den lille skolen?
- Ja, vi gjorde vel det ... Skolen var en naturlig del av livet. Vi bodde der. Gikk inn i klasserommet..
- Nei, først ut!
- Ut?
- Ja, vi fikk jo ikke gå døra fra gjesterommet og inn i gangen på småskolen. Vi måtte ut og leke med de andre først. Ingen spesialbehandling av oss lærerbarna.
- Riktig, riktig. Det var en viktig sak for mamma og pappa å ikke særbehandle oss. Og det er vi glade for. Vi hadde vel ikke mange problemer med å være lærerbarn egentlig?
- Nei, det vanskeligste var å vite hva vi skulle kalle dem.
- Ja, det blir jo litt merkelig å kalle sin egen mor "Frøken".
- Og ikke særlig bedre å kalle læreren sin for "mamma".
- Nei, det skulle tatt seg ut!
- Så, hva ble det til?
- Vi rakte opp handa og svarte når vi blei spurt.

Jeg har bare ett minne, som handler om at det var problematisk å være sønn av lærerne: Jeg gikk i fjerde klasse, altså det første året på storskolen. Vi hadde gym i siste time, og dusjing var siste aktivitet den dagen. Etter at jeg var ferdig og hadde gått ut, skjedde det ett eller annet i garderoben, noe ble ødelagt. Jeg hørte om det etterpå. Men et stykke ut på ettermiddagen, kommer han som har forårsaket skaden, og skal "ta" meg fordi jeg har sladret. Faren min hadde funnet ut hvem som sto bak ødeleggelsen og tatt tak i det med en gang. Og for den skyldige var det bare en forklaring på hvordan han kunne bli oppdaget: Lærersønnen er en sladrehank. Hva annet kan ha skjedd? - Jeg husker forbauselsen, og hvor dypt urettferdig jeg syntes det var. I utgangspunktet visste jeg ikke en gang hvem som hadde forbrutt seg, og det var en fullstendig fjern tanke at jeg skulle sladre på medelever. Siden jeg ikke husker hvordan diskusjonen endte, har jeg vel ikke fått juling, men episoden sitter i meg. Jeg liker ikke å bli behandlet urettferdig. Og kanskje var det første gangen jeg tenkte bevisst at det er noe spesielt med å være sønn av læreren. For det er klart at det var det. Alle de andre ungene var klar over det. Og alle voksne. Inkludert mine foreldre ikke minst, som prøvde så godt de kunne å ikke la meg forstå det.

- Ville det vært bedre for oss om de hadde valgt en motsatt strategi, og fortalt oss at det følger visse utfordringer med å være lærerbarn? Også utover å bli beskyldt for å være "tyster".
- Hvilke utfordringer?
- Forventning om at du er flink på skolen for eksempel.
- Det var vi jo. Satt pent og stille. Og begynte rett på andre klasses lesebok den første høsten.
- Sant det. Det husker vi! Ellers er det ikke så mye som sitter i hukommelsen fra de første årene på skolen.
- "Jeg er kjøpmann A H Frikk. Alt får du i min butikk."
- En av rollene med mest tekst i Byen vår, ja.
- Vi husker situasjoner som viste oss som "flinke". Men likevel ble vi veldig overrasket av konkurransen om å være flink da vi kom til Brevik i 7. klasse.
- Mamma og pappa har dysset det ned?
- Tror faktisk de har vært såpass tydelige på det at vi har fortrengt vårer egne tanker.
- Men tenkte vi på oss selv som "flinke"?
- Sånn som vi mener å huske det i dag, så var det ikke noe tema. Å klare seg greit på skolen var bare naturlig og forventet. Å ha problemer, var noe som angikk andre. Vi tenkte ikke på det. Var ikke noe status i barneflokken heller. Mye viktigere å hoppe høyt, og springe fort.
- "Mener å huske". Formuleringen antyder kanskje en egendiagnostisering i retning erindringsforskyvning?
- Ja, tror vi kan antyde at vi var opptatt av det, men følte trykket fra foreldrene: Vi skal ikke ha en sønn som går her og flotter seg og tror han er flinkere enn de andre. ("Selv om vi er mektig stolte av ham. Han er jo så flink." Mistenker vi dem for å ha tenkt.)
- Ja, det spørs om ikke vi er inne på noe der.

Jeg har aldri vært i nærheten av genistatus eller noe sånt, men alminnelig skoleflink har jeg stort sett vært. Det har ikke kostet meg mye å oppnå et brukbart karakternivå, men må vel innrømme at jeg ikke lærte så veldig mye om hardt arbeid og det å strekke seg til yttergrensene for det en kan klare. Ting gikk av seg selv de første skoleårene. Jeg er helt sikker på at jeg ville hatt godt av å få noen større utfordringer på et tidspunkt. Men hvis det hadde kommet for tidlig, er det mulig det ville ødelagt for meg. At jeg bare hadde mistet selvtillit. Jeg vet jo at den tryggheten jeg har følt ved å beherske skolesituasjonen, har vært av uvurderlig verdi hele livet.

- Men vi ble jo utfordret i langt større grad når det gjaldt fysisk utfoldelse. Det telte mye mer i ungeflokken. Og vi var vel ikke like gode der?
- Vi var nummer to i det meste. Unntatt utholdenhet. Der toppet vi.
- Rankingen er så klar?
- Absolutt. Det var jo ikke så veldig mange å konkurrere med, og det var jo ingen hemmelighet for noen hvordan rekkefølgen var.
- Uteleken gav noen utfordringer. Vi var vel ikke spesielt tøffe i høyden, tror jeg, men var med på å klatre i trær.
- Skalv litt i knea noen ganger. Husker spesielt det å klatre til topps i ei lita bjørk og la toppen bøy seg ned så du kunne sette beina i bakken. Vi gjennomførte det! Hadde vi aldri gjort uten den ubønnhørlige konkurransen mellom ungene.
- Og det var bedre enn den skjermede tilværelsen i klasserommet?
- Tror det.
- Tror? Det holder ikke. Tjente vi på det?
- Ja. Vi hadde neppe gått like lett i stigene når vi skulle male huset, uten disse erfaringene.
- Akkurat. Rett utfordring til rett tid er bra. Og skolen er for forsiktig. Skjermer for mye. Enig?
- Enig i vårt tilfelle: Skolen, det vil si mamma og pappa, skjermet oss for mye. Litt tynt grunnlag å generalisere til "skolen".
- Sant det. Men kan vi si noe mer generelt om små skoler ut fra våre erfaringer.
- Ja: Som elev blir du helt prisgitt de få lærerne som er der. I vårt tilfelle foreldrene. På en større skole har du flere muligheter til å kompensere hvis du havner i en dårlig konstellasjon med en lærer. Alle lærere er ikke like gode for alle elever hele tida.

Jeg mener ikke at små skoler alltid er dårligere enn større. Men jeg mener faktisk at å operere med veldig små skoler, er et sjansespill, fordi det sosiale miljøet er veldig sårbart med så få mennesker. Jeg syntes også senere som lærer, at det var mye lettere å jobbe i litt større grupper. Ikke 30, men mellom 15 og 20. Da har du god oversikt, samtidig som det vil være en blanding av ulike elevtyper, og mange nok til at ikke en enkelt så lett dominerer hele gruppa.

En helt annen ting, er at skolen ofte spiller en helt sentral rolle i lokal samfunnet. Sosiale og kulturelle aktiviteter foregår ofte i skolens lokaler, og ikke sjelden med lærere og elever som deltakere på en eller annen måte. Tap av skole kan bli et grunnskudd for Sandøya som lokalsamfunn, og bli starten på en utvikling der det blir badegjestene som dominerer. Ingenting galt sagt om badegjester, men de er jo ikke Sandøyafolk.
- Hm. Det har vi nesten ikke tenkt på før: Vi har blitt badegjester!
- Vi har det. Men badegjester er vel ålreite dyr, de også?
- Ja ..... Jo da. vi syns det var moro med badegjester. Litt eksotiske.
- Særlig oslofolk da! De var virkelig eksotiske. Tenk å komme fra storbyen og ut på lille Sandøya..
- Spennende.

Men konklusjonen var altså: Jeg synes det er synd at skolen på Sandøya blir nedlagt. Og det er med tanke på skolen som ryggrad i lokalsamfunnet. Isolert sett tror jeg elevene vil ha det like bra, eller vel så bra, i Brevik. Og dessuten ligger det en del nostalgi her: Vi snakker om barndomshjemmet mitt!

Høst

2010-10-10T00:14:00.000+02:00

.. kan være vakkert. Selv for oss fargeblinde. Vi har et bedre forhold til blått enn til rød-grønt-brunt-gult-osv. (vi rød-grønn-svake, som er flertallet, snakker jeg om da) Derfor er havet i solskinn en yndet både for og bakgrunn for meg. Med og uten kamera. Noen bilder fra Langesund i dag:

Min skolehistorie

2010-10-06T23:00:00.001+02:00

Det har blitt lite om skole i bloggen min i det siste. Det er flere grunner. Temaet er en blanding av det private og det profesjonelle, som jeg ikke alltid er komfortabel med. Jeg har ikke undervist siden 1997. Selv om jeg etterpå har lest pedagogisk teori, skoledebatt og snakket mye med lærere både i jobb og privat, så har jeg ikke klasseromshåndverket inne lenger. Jeg kan ikke si at ting skal gjøres sånn eller sånn. Det er ikke diskvalifiserende for å si noe om norsk skole, men føles som en hemsko. Videre har jeg tenkt at dette snakket om "koseskole" burde jeg kommentere. Men det føles dumt. Ingen er jo for "koseskole". Disse tankene surret rundt i hodet mitt mens jeg varmet opp på tredemølla i fysioterapien en mandag morgen, og som det skjer noen ganger mens beina går: Løsningen sto der: Jeg skriver MIN SKOLEHISTORIE.
Med trykk på begge ord. Jeg skal skrive min egen skolehistorie som sønn av lærerforeldre, med oppvekst i et skolebygg, egen lærerutdanning og praksis og arbeid som tillitsvalgt med skolepolitikk og pedagogikk som arbeidsfelt, fram til dagens jobb som pedagogisk veileder. Og jeg skal plassere mine egne erfaringer inn i norsk skolehistorie i perioden 1951 - 2011 (siden jeg ikke regner med å bli ferdig på denne siden av jul.) Om det har interesse for andre, får tida vise. Om det har interesse for meg selv? Er jeg overbevist om. Vil jeg klare å fullføre? Får også tida vise. Jeg begynner.

MIN SKOLEHISTORIE
Sommeren 1970 var jeg og fruen, som da hadde hatt fast følge i to år (40 års bryllupsdag neste år! Ingen kommentar.), på haiketur i England og Skottland. En tur som var morsom og lærerik på mange måter. Vi lærte å drikke skotsk whisky og øl så veinettet i den lille landsbyen slo krøll på seg når vi ruslet hjem til teltet etterpå. Vi lærte om de kulturelle forskjellene mellom Skottland og England, sånn at vi kunne le av vitser om stive og formelle engelskmenn. Og vi lærte engelsk. Å lære språk ved å være der, er en underutnyttet metode. Og mens vi brukte juliukene på britiske veier og puber, dumpet det inn brev hos familiene våre hjemme: Vi hadde begge fått plass på lærerutdanningen på Notodden. Det var forhåndsavtalt at brevene skulle åpnes og plassene godtas. Men hvorfor i all verden ville vi bli lærere? Noe sterkt kall var det ikke for noen av oss. Jeg for min del hadde bak meg et svært lite ærerikt siste år på Skien gymnas. (Det er ikke trykkfeil, jeg mener ærerikt selv om det godt kunne stått lærerikt også.) Jeg var skolelei. Flau fordi jeg hadde sviktet på områder jeg var vist tillit, og flau fordi jeg hadde sviktet en god lærer. Og med mye Marx og Mao i hodet. Åtte måneder tidligere døde moren min av kreft, og faren min hadde ikke noe godt øyeblikk da han i februar ble konfrontert med at sønnen hadde et omfattende skulk bak seg, delvis med falske underskrifter og mammas sykdom som begrunnelse. Hva er det her som peker fram mot lærerutdanning som yrkesvalg? Svært lite. Det var ikke ønsket til hverken mamma eller pappa. De snakket stadig om ingeniør- eller annen høyere utdannelse. Som hadde vært pappas drøm om egen utdanning, da han som eldstegutt med to yngre søstre fikk utdanning utover realskolen av sine ikke spesielt rike småbrukerforeldre i Elverum. Den lokale lærerskolen klarte de, men ikke universitetsstudier. Så pappa hadde andre drømmer for sin eldste sønn. Som ikke vurderte penger som noe aktuelt tema i forbindelse med utdanningen. Annet enn at ett av argumentene for å ta lærerutdanning var at det sammenliknet med ingeniør og annen høyere utdanning var en relativt rask vei til å skaffe seg en lønn å leve av. Jeg vurderte den gangen å søke en jobb for å gjøre noe annet enn skole. Men med en ytterst middelmådig artium visste jeg at ikke alle veier sto åpne for meg (noe jeg var overbevist om at jeg ville hatt med litt arbeidsinnsats), og valgte å si ja da jeg kom inn på Notodden. Så dermed reiste jeg til byen med gnisten i august 1970 for å lære å bli lærer. Og min viktigste overbevisning var at en skole av den typen jeg hadde vært gjennom de siste tre årene ville jeg motarbeide. Og det har jeg gjort fram til i dag. Og kommer til å fortsette med det. Ulikt ganske mange som framholder nettopp etterkrigstidas gymnas fram til forfallet begynte på 70-tallet, som det ypperste norsk skolevesen har frambrakt. Men jeg ser også at kunnskapsforakten som ligger i mange strømninger jeg har beveget meg i nærheten av, har brakt oss i et uføre: Norsk skole i dag baserer seg for lite på kunnskap og for mye på velvilje og håp. Og det er ikke bra. Men spar meg for gamlegymnaset som alternativ. Phøy!!!

Psykisk 2: Tenker bare på en ting

2010-09-26T20:46:00.001+02:00

Jeg har skrevet meg rundt og inn i temaet endringer av psykiske egenskaper og evner, som (kanskje) kan relateres til parkinsons sykdom. Denne gangen om at jeg tenker bare på en ting.

- Hallo!! Hopper vi rett i det intime her? Har vi nevnt de for fruen? Det kan jo..
- Ikke skap deg! Du vet godt at innlegget ikke skal handle om sex. Det er vel en stund siden en ting var ensbetydende med å tenke sex?

- Ingen kommentar! Men assosiasjonen til temaet finnes jo tydeligvis hos oss også. Men det er vel ikke parkinsonbetinget..
- Nei. Og derfor ikke tema for oss.
- Vi skal vel ikke være så definitive. Har vi prøvd å google "parkinson jokes" noen gang?
- Ja? Vi har prøvd det. Og de som vil, kan prøve. (Kan gjøres her.) Det er jo uansett på sida av vårt tema.
- Som er veeeldig seriøst, ikke sant?
- Jo, i dag er det seriøst.
- Hvorfor driver vi og pjatter sånn da?
- Ja, du sier noe....

Jeg skal nærme meg et område som jeg ser litt alvorlig på i øyeblikket når det gjelder psykiske symptomer i sammenheng med parkinson: Når jeg holder på med en oppgave, så er det ikke plass til mer enn denne saken i hodet mitt. Som en smal lysstråle i mørket. Alt utafor lyskjeglen er usynlig. Det er ikke helt nytt for meg, for jeg har alltid kunnet konsentrerer meg fullstendig om en hovedoppgave, og glemme andre ting. Det være seg i min egen periferi (f eks at noe sier det det er lenge siden jeg har spist e l), eller fra omgivelsene. Kan godt jobbe med masse liv rundt meg. Kobler det ut. Men jeg har hatt grenser. Jeg har kunnet stille opp noen oppgaver for dagen, og lage huskelapper i hodet: Smøre mat kl xx, handle kl xx, ringe xxx kl xx osv. Om ting ikke alltid skjedde på akkurat rett tidspunkt, så dukket de opp før eller senere og ble stort sett gjort. Mulig fruen vil bestride dette som skjønnmaling, men hun er enig i at ting er adskillig verre nå. Typisk samtale oss imellom:
Fruen: Maten er ferdig om 5 minutter. Fikk forresten melding om at barnebarna ... bla bla
Jeg: Ja. Skal bare...
F: (7 minutter senere): Maten er på bordet!
J: Ja.
F: (2 minutter senere): Nå må du komme!!
J: Ok (Setter meg ved middagsbordet) Mmm. Ser deilig ut. Hva slags fisk er det?
F: Sei. Som jeg sa i morges.
J: Å ja.
F: Men hva skal vi si til barnebarna?
J: Si? Når? Hva ..?
F: Jeg sa jo at de spurte om bla bla ..
J: Har ikke jeg hørt noe om.
F: Jeg nevnte det for 10 minutter siden.
J: Hm. Deilig fisk. En gang til: Hva var det de ville egentlig?

På jobben er det alltid en del oppgaver gående. Møter i løpet av dagen. Ta kontakt med folk. Bestille. Sjekke. Skrive sak. Forberede noe du skal snakke om i neste uke. Frister i løpet av dagen, i morgen, uka, før årsskiftet, i januar neste år (dvs må straks lagres med påminnelse der jeg kommer til å leite etter det). Er ikke alltid jeg har alt dette krystallklart for meg. Det kan hende at jeg går til lunsj og tenker: Etterpå må jeg ordne sånn og sånn til møtet i morgen, og så bør jeg sjekke sånn og sånn for kurset neste uke, og egentlig bør jeg vel ta kontakt med .... Og kommer tilbake fra lunsj, ser på e-posten som jeg alltid gjør som første punkt ved skrivebordet, og finner en melding med spørsmål om jeg kan finne ut sånn og sånn og lage en liten sak om det. Ok. Jeg husker fremdeles at jeg skal ordne til møtet i morgen, og også kurset, men det er vel greit å sjekke at jeg har det gamle manuset som spørsmålet baserte seg på, og kanskje lage en liten ramme for den jobben, tenke litt tidsbruk osv. Og neste gang jeg bryte overflaten, er klokka halv fire, dvs 1,5 timer etter min egentlige arbeidstidsslutt som 50% ufør og 30 minutter før jeg synes jeg må avslutte og litt etter at jeg ble såpass sliten at jeg burde fulgt mitt eget utmerkede råd om å spasere en runde rundt kvartalet. Men, så dukker selvfølgelig de andre fristene opp i hodet, og lett panikkpreget går jeg i gang med dem.
- Selvfølgelig sier du? Er det en selvfølge at alle slike frister og ting som skal ordnes, bare "dukker opp?
- Så lenge vi har det på huskelappen vår så?
- Hvilken av dem?
- Den akutte.
- Og det er ?
- Den lille blokka med linjer.
- Ikke gul lapp?
- Nei det er til telefonnummer, adresser, navn og alt sånt som vi trenger i en kort periode.
- Og linjert spiralblokk i A5-format er til?
- Ideer, skisser, når vi noterer noe mens vi sitter i telefon, kladd når vi trenger det.
- Og spiralblokk A4-format.
- Den er i ferd med å bli faset ut. Var arkivet vårt i forrige liv som tillitsvalgt med koffert som nærmeste bosted.
- Da er det bare innbundet notatbok, modell Utdanningsforbundet, igjen.
- Livbøye. Etter å ha sett så mange samvittighetsfulle kvinner notere og notere i slike bøker, tror jeg det må ha avleiret seg noe der som pusher ansvarlighet. Men har ikke helt funnet det ennå.
- Og hvor mye av dette dobbeltkjører vi på PCen?
- La oss ikke bli depressive nå!
- Men du: Les det vi har skrevet nå. Er det ikke kjent på en måte. Dette er beskrevet av flere, uten at det er stemplet som sykt, er det ikke? Var ikke Knausgård litt der for eksempel?
- Jo, men han har et kall som kunstner. Da gjelder ikke vanlige samværsregler.
- Ikke? Så hvis det vi drev med var kunst, så var det ikke sykt å være så enspora?
- Nei. Men vi er jo ikke kunstnere.

Hva skjer når diverse huskelapper ikke er nok til å holde orden på oppgavene på jobb? Da må jeg slutte å jobbe. Hva skjer da? Det er noe av det jeg frykter. Jeg passer til å jobbe. Greit å være på 50 % som jeg er nå. Har godtatt at karrieren ikke går lenger enn hit, og at det er klare begrensninger på kapasiteten. Men jeg jobber og gudskjelov er det av og til noen som gir uttrykk for at de setter pris på det jeg gjør. Har ikke lyst til å slutte fordi hodet blir ensporet og tenker bare på en ting. Av gangen.

Psykisk 1: Rastløs

2010-09-21T08:38:00.001+02:00

Jeg konkluderte 6. september en serie innlegg om psykiske virkninger av parkinson med at "vi skal snakke konkret og uten å overdramatisere om de, tross alt små problemene, vi har. " Det er lett å grave seg ned i negative tankebaner om dette. Nettopp derfor tror jeg det er viktig å gjøre det dagligdags og snakke om hvordan det indre livet endrer seg uten nødvendigvis å gå inn på de aller skumleste områdene. Ikke med en gang i alle fall.

- Er det riktig å si at vi har endret oss psykisk etter at vi fikk parkinson?
- Ja.
- Er det direkte resultater av sykdommen?
- Ikke alt, men kanskje noe.
- Har vi blitt en annen person?
- Nei, vi sitter med de samme ressursene og problemene som før. I store trekk.
- Men i små trekk?
- Har vi forandret oss.
- Blitt dummere?
- Vet ikke. Smart / dum er ikke så interessant foreløpig. Vi er på et litt annet plan.
- Ikke bli tåkete, nå! Konkret!
- Og uten å dramatisere! Å fokusere på "å bli dum" er en dramatisering fordi det er det vi frykter mest.

Det ikke alltid lett å vite om endringer som har skjedd de siste årene

er direkte konsekvenser av de fysisk / kjemiske effektene av parkinsons sykdom
er bivirkninger av medisiner
kommer av min måte å tenke om sykdom på
er normal personlighetsutvikling / aldersrelatert

Og kanskje er det ikke så viktig, kan du si, men det er også slik at hvis jeg vet årsaken til endringene, kan det si meg noe om mulighetene mine til å bekjempe dem. Hvis det er viktig.Sykdomsrelatert: Kan jeg trene eller behandle det bort? Medisinrelatert: Kan jeg endre medisin / dose? Tankene mine har jeg påvirkningskraft på. Og å være normal, gir trygghet, selv om vi snakker om å være glemsk. (Dette bare som litt ekstra forklaring på at jeg gir meg inn på noe som uten en sykdom å skylde på - og muligens med den også - blir ekstremt selvopptatt. Og svært lite mandig, for å bruke et fremmedord i min ordbok. Skårer ikke mange poeng på machoskalaen vet jeg, men ambisjonene er ikke skyhøye heller. Men det er nok ikke tilfeldig at kvinnene er i flertall blant dem som har kommentert psykopratet mitt.)

Men endelig til saken: Psykisk 1: Jeg har blitt rastløs.
En av mine yndlingssysler tidligere var å ligge på sofaen og lese. Bøker, aviser, tidsskrifter, tegneserier osv. Mest skjønnlitteratur. Det er jeg ikke god til lenger. Jeg leser litt. (Knausgård i sommer.) Men det går sent. Jeg leser i 15-30 minutter. Så sier det stopp. Noen ganger er det vonde eller urolige muskler som er grunnen. Men andre ganger er det en eller annen mekanisme i hodet mitt, som er ny for meg: tikketikketikketikkeikkeikkeliggeliggehvaskjerahvskjerahva... Det er ikke så lett å få fram i bokstaver, for det er ikke ord. Det er ikke egentlig uro. Det er en slags energi. Men diffus. ..ikkeliggeliggeikkegjøreståoppskjerenoellerskjerenoeller... Svakt enerverende, men også stimulerende. Lyst til å sjekke noe på dataen? Snekre? Gå en tur? Ta noen bilder ... komigangkomigangvivivigjørkjørhvaskjera...
Så står jeg opp og gjør ett eller annet. Så kan jeg lese litt siden.
Jeg har vært god til å sove. Lenge når det er mulig. Det er jeg ikke god til lenger. Fremdeles god til å sovne når jeg legger hodet på puta. Men ikke sove lenge. Er ikke plaget av mangel på søvn. Men mens jeg for få år siden godt kunne sove 10 timer i helga hvis det ikke var noe spesielt som skjedde, våkner jeg nå vanligvis mellom seks og sju / åtte og føler meg forsåvidt avslappet og grei, men så er det dette ...tikketikkeikkeikkemeremereliggeliggetikketikkevåknevåkne... Og så er vi i gang. Opp med seg og i gang med dagen.
- Kaller vi dette et problem?? Det høres jo ut som en stor fordel. Får gjort mye mer, og snekring gir vel litt poeng på machokontoen også?
- Nei, vi kaller det ikke et problem. Vi beskriver det bare som en psykisk enndring, som kanskje er relatert til sykdommen. Og som kan utvikle seg til et problem hvis rastløsheten utvikler seg, og konsentrasjonsspennet blir veldig lite.
- Men ...
- Nei, det må ikke gå den veien. Vi bare noterer muligheten. Og vi kan vel konkludere med at vi savner lesestundene, med full fordypning i en time?
- Ja.
- Og at vi gjerne trener litt på å ligge på sofaen og lese?
- Javisst. Tror du et lite glass akevitt hjelper?
- Ja jeg tror det. Men alle ekspertrådspalter i avisene sier motsatt. Hvem stoler vi mest på?
- Oss selv!

Tabuprat 4: Alvorsprat

2010-09-06T22:25:00.002+02:00

Har nå brukt tre innlegg på å snakke rundt temaet kognitiv svekkelse / psykiske problem / å bli rørete som parkinsonsymptom. Og hva finner jeg ut? Jo:

Konklusjon 1: Jeg er redd
Jeg har problemer med å snakke om det. Det framstår som skremmende framtidsutsikter, og jeg vil helst se en annen vei.
Jeg er redd for det som kan komme: Ikke klare seg selv. Avhengig av andre. Framstå som dum. (Det er et dumt utsagn, men det er sånn jeg føler det. Jeg har høyere ambisjoner for funksjonsnivået i hodet enn i kroppen, og det føles truende å kunne ende opp som dum.)

- Men det er jo noe annet å være dement for eksempel enn å være dum.

- Javel. Det er bare i ord, spør du meg. I praksis blir du behandlet som dum!!

- Hm ..

Og jeg er redd for å snakke om dette nå, for bare snakket kan være med på å plassere meg i kategorien "svak". Og er du svak, er du i beste fall uinteressant. I verste fall foraktelig.

Konklusjon 2: De andre er også redde

Det gjelder ikke bare meg. Svært mange synes det er vanskelig å snakke om problemer som sitter i hodet. Kjell Magne Bondevik har stått fram med sin depressive reaksjon, og Jan Henry T "No fish" Olsen har gitt ut bok om livet med Alzheimer. Ære være dem og måtte det bli flere, for spøkelsene er der ennå. Folk spør ofte "hvordan går det med deg", og mener med meg og parkinson. Jeg svarer "det går bra, men kroppen er litt stiv / har ofte krampe i tærne" eller andre fysiske plager. Jeg sier ikke "det går bra, men hjernen er litt sløv / har ofte konsentrasjonsproblemer" eller noe annet som har med psykiske plager å gjøre. Det er ikke god folkeskikk å slenge psykiske plager i fjeset på folk som svar på en høflighetsfrase. Vondter er greit, men ikke psykoplager.

Konklusjon 3: Snakk konkret

Det er mye verre å si til fruen "Du er dum!" enn "Du er dårlig til å kaste!"

- Men nå er vi ikke helt i balanse her tror jeg.
- Å?
- De to utsagnene er ikke bare forskjellige i tema, men også i konkretiseringsnivå.
- Og da?
- Det er alltid verre å få generell kritikk enn spesiell. Generell: Innbefatter mye. Spesiell: Innbefatter lite.
- Vet ikke helt om jeg skjønner. ...

Vi prøver å lage en tabell med utsagn om fysisk tilstand til venstre og psykisk til høyre, og så går vi fra generelle til konkrete utsagn.

Fysikk	Psyke
Kroppen din fungerer dårlig	Hodet ditt fungerer dårlig
Du er svak i idrett	Du er svak i problemløsing
Du springer sakte	Du resonnerer sent
Du er i den dårligste tredelen blant jevnaldrende i terrengløp	Du er i den dårligste tredelen blant dine jevnaldrende i kryssordløsing

Jeg føler selv at det ikke er så stor forskjell i "farlighet" på de to siste. Terrengløp eller kryssord? Kan vel gå ut på ett. Altså: Så lenge vi er spesifikke er det greit også å ta opp psykiske saker.
- Men kryssordløsing er jo ikke så veldig psykisk.
- Hvilken kroppsdel løser du kryssord med da? Trodde vi brukte hodet, jeg? Men det er kanskje derfor det går så på r... noen ganger, fordi enkelte bruker feil kroppsdel!!
- Slapp av, da! Jeg mener det er ikke så skummelt. Som for eksempel å miste korttidshukommelsen
- Ja, det er jo det som er poenget. Terrengløp er heller ikke veldig alvorlig. Vi sa ikke "miste beina" heller.

Konklusjon 4: Ikke krisemaksimer

Når det er snakk om psykiske symptom, ser jeg ofte for meg "worst case". Snakker egentlig om langt kommet demens eller liknende. I motsetning til det fysiske: Jeg er fullstendig klar over at sykdommen kan ende i store fysiske plager, men jeg tenker ikke på det så ofte. Jeg er opptatt av nå og nærmeste framtid, og jeg tror ikke på noe fullt sammenbrudd i løpet av et år eller to. Og når jeg prøver å være rasjonell, så er utsiktene på det psykiske området heller ikke håpløse på kort sikt. Heller bedre som det ser ut nå.

- Ja, for vi har jo ikke noe særlig problem med dette foreløpig?

- Og det er viktig for oss å få sagt, ikke sant?

- Jo, det er det ... og jeg overhører undertonen av ironi!

- Men noe er det jo tross alt å snakke om her. Og nå som vi har funnet løsningen, skal vi snakke konkret og uten å overdramatisere om de, tross alt små problemene, vi har. Ok?

- Ok da. Men først en sjokoladebit og en tenkepause

- Feiging!

- Kan du gjerne si. Men det hender det er lurt å tenke

Konklusjon 5: Noen ganger er det ålreit

Det gjelder uansett, og mitt poeng er bare å ta med et par bilder fra lørdagens fisketur, som var fattig på fisk og rik på glede over en nydelig dag

Tabuprat 3: Ettertanker

2010-09-01T08:51:00.009+02:00

Jeg har nå skrevet 29 innlegg om ulike sider ved å ha parkinsons sykdom. Slik jeg opplever det. Tre av dem har under tittelen "tabu" handlet om mulige problemer med evnen til å tenke og bruke hjernen rasjonelt. Ett av de tidlige handlet om evne til å mestre stress. 25 innlegg har dreid seg om sykdommens fysiske symptomer i ulike sammenhenger. Jeg har bestemt meg for å nærme meg psykisk-spørsmålene litt i sirkler, og etter at "Tulletanker" nå er unnagjort, går samtalen med meg selv videre i "Ettertanker", og "Alvorstanker" skal følge.

Jeg skrev for få uker siden om problemer med balanse, og understreket at vi snakket om fysisk balanse. Psykisk var alt i orden! Sa jeg. Eplekjekt. Ment er det helt sant?

- Hallo! Sier du vi er et psykisk tilfelle allerede??
- Det høres dramatisk ut. Men det ligger vel noe der? Mener du vi går for langt allerede? Skal vi si stopp?
- Nei, nei ..
- ?
- Jeg tenker litt ..
- Ja, ha?
- ....
- Ja? Vi venter ..
- .. altså, noen sier vi er modige som tør å avsløre at vi har en sykdom. Og "avslører" at kognitive problemer er et vanlig symptom. Jeg mener, dette kan hvem som helst lese seg til ved å google "parkinson". Og så at vi ikke liker disse utsiktene. Bombe!! Hva er skummelt? Noe må det jo være siden vi er modige?
- Mm. Noe vi har gått glipp av? Noe vi ikke skjønner? Som utlendinger på rafting i Sjoa? Plutselig havner vi i et farlig stryk ...
- Mange advarer mot å publisere for mye på nettet.
- Er ikke det mest snakk om bilder? Vi har knapt noen kompromitterende bilder å vise?
- Nei. Ikke bare bilder! Opplysninger. Bankkonto f eks når du har vunnet en trillion dollar i et lotteri i Nigeria.
- Jo. jo. men det er ikke der vi er.
- Opplysninger kan brukes mot deg når du søker jobb. Psykiske problemer på CVen. Veldig få arbeidsgivere faller for det gamle "psykisk-moro-på-jobben-trikset"
- Når vil du søke jobb igjen? Vi er 60 neste år, jobber 50%.. Hva slags jobb tenkte du?
- Og arbeidsgiveren kan komme over det du skriver..
- Og? Porsgrunn kommune blir advart om at vi kan bli rørete? Vær glad hvis noen hjelper oss å se slutten i tide, tenker jeg.
- Så vi har ikke oversett noe?
- Jo, at mange forakter svakhet.
- Jaha? Gjør ikke vi det også? Vil være sterke. Ikke styrkeløft, men en sterk person som betyr noe i omgivelsene sine.
- Joda, vi forakter svakhet på linje med andre. Men er det bra? Leste en nettdebatt i VG: En trakk fram professor Harald Ofstad og boka Vår forakt for svakhet der han sier at denne forakten er grunnlaget for å undertrykke andre mennesker. De ber om straff fordi de er svake. Han bruker nazismen som utgangspunkt. Du vet det var en del andre grupper enn jøder, som ble definert som Untermensch? Sinnslidende for eksempel.
- Debatten på VG-nett går på vår behandling av tatere, og dreier seg om forakt eller avmakt som forklaring på at vi ikke klarer å hjelpe dem.
- Forakt eller avmakt, ja. Uansett er det skummelt å bli definert som svak.
- Og vi er syke og svake..
- Ikke så svake, da! Vi klarer jo ..
- Vi liker ikke stempelet svak, nei? Redde for det ikke sant?
- Er vel ikke bare redd for svakheten i seg selv. Det er jo faktisk en del ganske håndfaste problemer med det å miste kontrollen over tankevirksomheten. Både for oss og omgivelsene. Vi prøvde oss jo på noen kommentarer om mulige framtidsutsikter til fruen her om dagen.
- Ble jo ikke lange samtalen, da!
- Nei, den sluttet vel ganske med en gang.
- Avhogd nærmest. ..
- Akkurat.
...
- Men vi var på dette med svakhet. Redsel for svakhet, sier vi. Der er grunnen til at det er vanskelig å snakke om problemer i hodet. Men vi er jo allerede svake - fysisk svake. Fruen sykler fra oss. Vi er sjanseløse i bowling og hesteskokasting. Det er ikke vanskelig å si det.
- Jo, det med hesteskokasting er pinlig!
- Fordi kastøvelser er det eneste vi har vært i nærheten av å kunne si vi var gode til av idrettslige utskeielser? Det er liksom ikke der ambisjonene våre har vært størst. Vi snakker greit om dette!
- Men fruen slo oss!
- I hesteskokasting en gang i sommer, ja
- Og i bowling i fjor!
- Ja, det var sant ..
- Og hun er en kastkløne. Kan bare jentekast! Og hoppesteinen hennes gjorde flere sprett sist vi prøvde ..
- Ja, stemmer det. Dette begynner å bli ille. Skal vi gå i elva?
- Ikke ennå.
- Kan vi prøve å lage en eller annen forståelig konklusjon?
- Ja: Vi vil at folk skal like oss. Bli glade i oss. Respektere oss. Ønske å være sammen med oss. Uten at svakheten må skjules. Det må være en like ok del av min personlighet at jeg er finmotorisk klønete som at fruen har lange ben
- ??? Hva har lange ben med finmotorikk å gjøre?
- Ingenting. Det er det som er poenget. Helt uavhengige ting. Del av personen. Personene like verdifulle.
- Og når du nå skal trekke dette tilbake til temaet "kognitiv svekkelse", så er sammenhengen ..
- .. at hvis du bytter ut "finmotorisk klønete" med "litt rotete i hodet" så synker antallet mennesker som synes det er like fint som lange ben, med minst 50%
- Det er vanskeligere å like en som er rotete i hodet enn en som er klønete med hendene?
- Hvem vil du helst ha på laget i en sånn Robinson-konkurranse?
- Jeg tar kløna. Han kan slipper vi i alle fall å passe på og .. Hm
- Nemlig! Så derfor er det en risiko å spre for allverden på nettet at du er litt rotete i hodet. Det kan hende en del mennesker de facto mister respekten for oss og begynner å forholde seg terapeutisk nedlatende. Eller bare unngår oss.
- Men vi er jo ikke rotete i hodet ennå!
- Skal vi vedde?
- Nei, takk.

Etter at fruen har sett innlegget vil vi gjerne komme med et par presiseringer:
1. Fruen er bare kløne i å kaste små ting. Store gjenstander derimot, er hun god til å kaste.
2. Det var jeg, og ikke fruen, som stoppet samtalen som ble kort, ved at jeg brukte et altfor drastisk eksempel (falle ned trapp).

Tabuprat 2: Tulletanker

2010-08-30T08:30:00.006+02:00

Ja, ja. Lett å si A og love å følge opp med B! Men så setter jeg meg og skriver, og ut av tastaturet kommer bare tull og avledningssnakk. Så blir jeg sittende og diskutere med meg selv da (og er pinlig klar over enkelte assosiasjoner med slike stemmer i hodet!) , og prøver å styre i retning av det jeg har lovet å si noe om, nemlig faren for å bli rørete i hodet (uten at det er alkohol med i bildet) pga parkinson. Har kommet til at det må bli en prosess, så for øyeblikket er planen å komme til saken gjennom tre innlegg:

Tabuprat 2: Tulletanker
Tabuprat 3: Ettertanker
Tabuprat4: Alvorstanker

Tulletankene får du her. Ettertankene er delvis klare i et utkast, og før eller siden kommer alvoret. Det er jo det som er utfordringen.

- Du, er du sikker på dette tabupratet er lurt?
- Lurt? Det er jo bare prat.
- Men husker du den første tida etter diagnosen? Da var vi ganske restriktive med å ta til oss negativ informasjon. Ikke ta problemene på forskudd. Det er en grunnregel fremdeles. Har vi for eksempel noen gang lest alle mulige bivirkninger av medisinene vi tar?
- Nei, er du gal. Det er jo rake veien inn i depresjonen!
- Men, gasse oss i mulige framtidige virkelig alvorlige problemer i hodet - det mener du er lurt?
- Ikke overdriv. "Gasse seg" er tendensiøst. Mener du vi skal late som problemet ikke eksisterer?
- Nei, selvfølgelig ikke. Men denne samtalen har vi hatt før.
- Hver dag nesten.
- Men vi skrev om det. Når var det igjen? Skulle ønske jeg hadde noen flere hyperkoblinger i hodet. Kjedelig å måtte bla tilbake for å finne det, men der har vi den 27. mai Å ville mer enn en makter
Vi snakket om å være realistiske og optimistiske, og sa at "Realisme er å innse fakta. Fakta gir noen ganger ikke grunn til optimisme, derimot til pessimisme. Det er det realistisk å innse. Men i det øyeblikket du begynner å grunne på detaljene rundt dette, dyrker du pessimismen."
- OK. Så vi er realistiske og innser at vi før eller siden blir gærne i hodet, uten å sette oss inn i hva det egentlig betyr og ser optimistisk på hele greia: De gærne har det godt.
-Ja, det er vel en rimelig tolkning. Men det virker ikke helt lurt?
- Nei. Det er sinssykt
- Pass ordene dine!
...
- Men kan vi ikke denne gangen begynne med å fordype oss litt i de optimistiske sidene. Det er vi jo enige om: Det er alltid ett eller annet positivt å trekke ut av alt det upraktiske og dumme med å være syk.
- Men vi snakker om å være syk i hodet!! JEG ER VETTSKREMT AV DET!! Det er ikke moro.
- Nei, men kjære oss .. Nå må vi ikke dramatisere heller. Hvor langt har vi kommet inn i problemene vil du si?
- F.. så kort!! Og sånn skal de bli til vi blir oldis!!
- Ser du ut som allerede, så pass deg. Du minner allerede ganske mye om en sur gammel gubbe med sånt krakilsk prat.
- Ok. Ok. Men kanskje det er litt kult å se fram til: Å bli sur gammel gubbe, mener jeg. Slutte å ta så mye hensyn til alle andre og bare ture fram "jeg VIL, jeg vil ha dram og sjokolade hver kveld" , "ta med deg det ekle, smellvakre og glatte ungdomstrynet ditt vekk fra den benken og la en gammel gubbe nyte utsikten". Ikke bry seg om noe, liksom. Krokrygga som vi er, kan vi vel begynne med det snart?
- Vel.. Vet ikke om jeg er helt klar for den rollen. Vi blir nok i "snill-gutt-klassen" en stund til, tror jeg. Men, ja: Om noen år, kanskje. Med litt personlighetsendring på grunn av parkinson å skylde på, så kan vi jo ta det litt ut. Hvordan var det vi skulle bli gærne igjen? Hva sa den forskeren? Problemer med å bestemme seg, var en av tinga. Du: Tenkt deg en handletur med oss som sur gammel gubbe: Helt ute av stand til å ta en beslutning.
- Vi liker jo ikke å handle?
- Å, joda. Etter at vi fikk bedre tid (takket være parkinson) har vi da hatt mange koselige stunder på Biltema, byggmarkedet og i databutikken? For ikke å snakke om de elektroniske varehusene i Tokyo! Visst liker vi å handle.
- Jammen har du rett. Er det litt starten på en personlighetsforandring?
- Det kan vi komme tilbake til. Tenk deg oss som Sur Gammel Gubbe (G) i databutikken:

Ekspeditør: Hva kan jeg hjelpe deg med?
G: Jeg skal ha noe å lagre bilder på.
E: Ja, Da er det jo forskjellige muligheter. Litt avhengig av hvor mange bilder du har.
G: Mange. Holdt på lenge, vet du. Gammel gubbe, he, he.
E: Ja, da er jo en ekstern harddisk en mulighet... minnepin...bla, bla
G: Hva er lettest å bruke?
E: Minnepinne har jo den fordelen .. bla, bla
G: Hvor mye veier den eksterne harddisken?
E: Vekt er jo ikke ...bla, bla
G: Har du andre farger på minnepinnene?
E: Eh.. Skal vi se..
G: Nei, tror ikke jeg skal ha minnepinne. De er så små. Lett å miste.
E: Ja akkurat. Men ... bla, bla
G: Men, hva med å lagre på sånne nettsteder?
E: Ja, da tenker du.. bla, bla
G: Går det an å lagre bilder på DVD-plater?
E: Det er jo ikke ... bla, bla
G: Hva bruker du selv?
E. Ja, nå tar ikke jeg .. bla, bla
G: Kan jeg få se på den harddisken igjen?
E: Ja, vi hadde jo flere framme ... bla, bla
G: Men minnepinnen er jo mye lettere å ta med seg i lomma
E: Ja, men vi har jo også mindre .. bla, bla
G: Hvor mange bilder er det plass til på en CD-plate?
E: Det avhenger jo av...bla, bla
G: Tror jeg får tenke litt på det, jeg

- Ja, festlig! Og så går vi videre og ser på ny skriver.
- Laser eller blekk?
- Eh ???
..
- Og så har vi dette at vi blir så følsomme. Lett for å grine! Der får vi jo tilgang til et fryktinngytende våpen. Det er jo stort sett forbeholdt kvinner og barn, men tenk deg at du blir stoppet av en staut politimann når du er ute og kjører. Du har dunket litt i en annen bil og kjørt videre. Bøs politimann skal ordne opp. Og så begynner du bare å grine: "Åh, jeg er så lei meg." Tårene bare renner og renner, og vi har verdens sørgeligste oppsyn. Ekstremt lite mandig. Politimannen vil bli så flau over å se en gråtende gammel gubbe, at han bare stikker. Unge tøffe menn tåler ikke sånt vet du.
- Vel .. Jeg tror kanskje det er like sannsynlig at han ler rått og tar oss med til en passende anstalt.
- Hm.. Er det dette vi holder på med nå som heter dobbelt unnamanøver?
- Ja.
- Nok tull?
- Ja.
- Og nå: Alvor?
- Ja.
- Sikker?
- Nei.
- En liten akevitt og en bit mørk sjokolade først?
- Absolutt!
- Hva vil fruen si, tro?
- Ja, takk. Garantert!

Upraktisk 19: Tabutanker

2010-08-24T22:45:00.029+02:00

Det går litt tregt med å skrive innlegg til bloggen om dagen. Dels er det fremdeles mye å drive med ute. Og for oss med en sykdom som stjæler tid , er det viktig å prioritere timene. Nå står uteaktivitet øverst. Men dels er det noe annet: Jeg tenker. Og da krøller det seg med skrivinga. En venn, som også har parkinson, sa for noen uker siden da vi snakket om bloggen:
- Nå er det vel bare et par tabuområder igjen, som du ikke har vært inne på i bloggen din?

- Ja, he, he. Sa jeg.
Og så sa vi ikke mer om tabuområdene. Jeg tror ikke han mente å utfordre meg til å skrive om dem. Det er jo egentlig galt nok å måtte leve med dem, reelt eller i bekymret venting på det skal inntre.
- "Det", hva? Hva er det vi snakker om? Tenkte jeg etterpå.
- Er det egentlig noen tabuer igjen her i verden?
- Neida. Ikke egentlig. Alt er snakket og skrevet om i offentlighet, med det er nå noen områder vi ikke liker å snakke så mye som.
- Tiss og bæsj for eksempel? Det er mange som sier tiss og bæsj.
- Ikke hvis du er over 50 og har erfaring med å gjøre i buksa.
- Har du, eh vi, erfaring med å gjøre i buksa?
- Sa jeg ikke! Det er det vi ikke snakker om.

Og jeg tror som sagt ikke min venn mente å utfordre meg. Men det festet seg. Og har romstert litt i bakgrunnen i sommer. Så skrev jeg om balanse, og slo kjekt fast at jeg er i psykisk balanse. Så leste jeg en sak på nettet (Forum på parkinsonforbundet.) der bla følgende sto:

Unlike with Alzheimer's and other dementias, patients with Parkinson's don't lose their memory. Instead, they may develop trouble with planning, making decisions and controlling their emotions, and often exhibit changes in personality as a result. About one-third to one-half of Parkinson's sufferers exhibit some signs of cognitive impairment at the time they are diagnosed, but over time virtually all patients will experience substantial cognitive decline.

Min oversettelse:

" I motsetning til ved Alzheimer og andre typer demens, mister ikke pasienter med Parkinson hukommelsen. I stedet kan de utvikle problemer med planlegging, å ta beslutninger og kontrollere følelsene sine, ofte med personlighetsendring som resultat. Omtrent en tredel til en halvdel av parkinsonistene viser noen tegn på kognitiv svekkelse på tidspunktet de får diagnosen, men over tid vil så godt som alle pasienter oppleve kognitiv tilbakegang."

Psykiske lidelser skal strengt tatt ikke være tabu å snakke om lenger. Men før jeg kan skrive om det, må jeg orke å tenke på det. Der sliter jeg. Jeg tenker, som tidligere sagt. Men bare rundt i sirkler og kruseduller. Og det blir det ikke skrivemateriale av.

Men nå har jeg sagt A. Så da kommer også B etterhvert. Må bare tenke litt først. Men tiss og bæsj skal få ligge en stund. Andre kroppssekreter også.
- Sikle på puta, mener du?
- Tenkte på svette, jeg da.